Så var jeg her igjen. Det å blogge har jeg prøvd før og tenkt på før og gjort før, men fikk nok ikke dreisen på det. Hadde vel heller ingen tanke om hva jeg ville blogge om eller hvorfor, så det får jeg vel prøve å bestemme meg for i dette og de neste innleggene.
I helgen var det endelig spillejobber for min kjære igjen. Ikke mindre enn tre på to dager. Det å være sosial igjen var rett og slett magisk. Det som jeg sitter mest igjen med er absolutt musikken og livet, men det er en ting til. Det var så mange som takket meg for åpenheten min og ga meg komplimenter for min endring i kropp. Og ja, jeg er åpen om mye og ja jeg har tatt grep om egen helse. Noe må jeg og noe gjør jeg fordi det er det beste valget for meg og andre.
Flere ganger har jeg fått spørsmål om hva ungene synes om min åpenhet. Jeg skjønner spørsmålet. De er som min kjære av og til stolt av meg og av og til oppgitt. Er nok aldri oppgitt over alt jeg er åpen om meg selv, men at jeg blir en sånn skrytemamma/kjæreste.
Andre ganger lurer folk på hvorfor jeg er åpen. På en fest fikk jeg til og med beskjed om at kanskje det var på tide å tie still for jeg klarte jo aldri å trene mer enn en liten periode og så var det kjelleren på meg igjen. Dette er en kommentar som slo meg i bakken og har blitt med meg i flere år. Jeg gjør nemlig mitt beste. Tror heller ikke tanken var vond, men ho var nok drittlei alle mine nedturer. Det tenker jeg at er lov, men turene er mine, både opp og ned. Jeg er derimot heldig og har mange som deler de med meg og heier hele veien og de sier takk. De sier de trenger slike som meg, som mer eller mindre uten filter buser ut med det som skjer. Jeg blir utrolig sliten av meg selv og det er det andre som blir også, men da kan dere bare skrolle forbi. Jeg kan ikke skrolle forbi mitt kaos og blir litt roligere ved å sette ord på ting.
Da er vel tiden kommet for å gå inn på mine utfordringer. Får ta kroppen først. Jeg er i den heldige gruppa av de som sliter med fibromyalgi og migrene heldigvis sjelden de blomstrer i full blomst samtidig og gjør de det er det ofte selvforskyldt. Huet er et uendelig kaos som min forrige psykolog kaller for en twistpose. Det jeg sliter mest med er angst, tilbakevendende depresjon, Borderline og en personlighetsforstyrrelse avhengighet. I heftige perioder er PTSDen min meget slitsom, men det er faktisk den jeg har akseptert mest. Det er vel den jeg aksepterer som logisk og “alle”forstår hvorfor jeg har det etter mange traumer opp igjennom livet.
Ifjor var jeg på Kysthospitalet for min fibro i tre dager midt i Koronaen. Det vil si opplegget var ikke like stort som de vanlig har, men det endret livet mitt. Der lærte jeg at jeg må akseptere at jeg ikke vant i lotto med vanskene mine. Jeg har faktisk klart å akseptere det delvis. Det fysiske er nullstress joggedress. Jeg trener nesten hver dag uansett hvordan smertene er. Migrene og fibro styrer sjelden dagen min, men jeg kan styre de litt om jeg vil.
Tenker jeg velger å avslutte innlegget snart. Men vil avslutte med å fortelle om navnet på bloggen. Min eldste sønn sin sjef sier at vi skal lage oss en god uke. Jeg er ikke helt der at jeg klarer det, men jeg har adoptert uttrykket og prøver hver dag å lage meg en god dag. Noen dager må jeg ned på timesbasis. Det at dette uttrykket ligger i bakhodet gjør faktisk at dørstokkmila for å gjøre noe er blitt mindre. Eksempelvis idag, så våkner jeg med angst og en ekstrem sorgfølelse over tap og det som kunne vært. Det tar meg noen timer å komme i gang, men jeg hiver meg på tredemølla, setter rekord og så skriver jeg mitt første innlegg.
Uansett,
lag deg en god dag.
