Da ble det tvekamp på meg idag med sommerskolen. Var superkoselig. Jeg er bedre med melkespann enn saging. 

Fått noen henvendelser i det siste på hvorfor jeg skriver. Noen lurer på hvordan det hjelper meg? Om det hjelper andre? Om det ikke er for tøft? Hva familien synes? Og til slutt at jeg bare er ute etter sympati? 

Skal svare på de spørsmålene tenkte jeg nå i en ettermiddagsblogg. 

Det hjelper meg på mange måter. Jeg får forklart min sak av ting som skjer og har skjedd. I tillegg sorterer jeg inni en ytterst kaotisk skalle. I tillegg er det å være åpen om en dårlig/ustabil psyke altfor tabubelagt. Det samme med misbruk. Det hjelper meg med at jeg får en stemme. Selv om dere som kjenner meg i mange år har hørt meg før dere har sett meg har dere ikke hørt mitt indre. Jeg har vært stille i for mange år og nå er det nok. Jeg trenger en stemme og krever en stemme. Ingen kan kneble meg eller tvinge meg til stillhet igjen.

Jeg vet i tillegg at jeg allerede har hjulpet flere med å ta tak i ting de sliter med. Noen har åpnet opp om at de har blitt seksuelt misbrukt og andre med sin psyke. Det at folk får hjelp og ber om hjelp er for meg viktig. Da er det at det er tøft å være åpen verdt det uansett. 

Det er tøft. Ikke for tøft. Jeg mener bare at det er ikke jeg som skal tie. De som ikke tåler stemmen min får heller skrolle forbi. De som har prøvd å ødelegge meg får ike flere år med at stillheten spiser meg opp. Det er tøft å være åpen, men livet er ikke et glansbilde. Jeg er ikke et glansbilde. 

Familien min ja, gjengen min. Jeg har pratet med mine nærmeste om dette og de synes det er helt rett at jeg skriver om det. De er til og med stolte av meg. De mener jeg er strongmum.

Så kom det altså noen som mener jeg bare er ute etter sympati. Syter i ene øyeblikket og så er alt bra i neste. Det er faktisk slik livet mitt er. Jeg mener jeg ikke syter, men sympati er alltid godt å få. Jeg gir sympati og trenger sympati. Det å mene jeg syter ble jeg litt overrasket over. Hovedgrunnen til at jeg blir overrasket er at du må klikke inn på bloggen for å lese og irriterer du deg over meg så skroll videre. Er du lei “sytinga” mi, som jeg mener er en litt ustabil psyke, skroll forbi, eller dvs ikke klikk deg inn på bloggen. Dere kan til og med slette meg som venn på FB eller slumre meg i 30 dager. 

Takk til alle dere som kommer med konstruktiv kritikk. Takk til alle dere som heier på meg. Takk til alle dere som synes jeg er tøff. Til dere vil jeg si takk det samme. Dere er grunnen til at jeg gjør dette. 

Og du, 

lag deg en god dag.

PS: Nå skal jeg nyte sola, gidder ikke høre på tankene som trenger seg på idag, og etterpå skal to av gutta mine spille kamp og jeg er jo lagleder og skal heie som bare det.