Dere altså, holder meg på topplista. Det er faktisk litt stas, oki veldig.

Så er siste dag i ferien her og det kjennes helt greit ut det. Det å endelig ha ferie er jo rått i seg selv og for en ferie. Gleder meg skikkelig til jobbene denne uka, skal innom alle tre. Det som er veldig kjipt er at da er permen til nest eldste også ferdig, men ikke lenge til han kommer hjem en tur igjen. Så det skal nok gå bra, men jeg er på mitt beste når alle er her. Trenger så intenst mine rundt meg, helst hele tiden.

Så til dagens tema, som henger seg på dette å øve på å leve. Jeg trenger mine rundt meg for å føle meg bra. Det å gjøre ting sammen er mitt behov. Jeg bor med en gjeng som har behov for noe alenetid og det er det jeg øver på å få behov for og. Det at de trenger alenetid betyr jo selvfølgelig ikke at de ikke vil være med meg. Mitt tankekjør i tøffe perioder er helt sinnsykt.

Tankekjøret er ikke selvskapt. Det er skapt av mennesker og traumer fra fortiden. Jeg jobber hardt for å bygge opp min indre vegg mellom fortid og nåtid. Med PTSDen skjer det at en lukt, lyd eller episode i nåtiden hiver meg inn i fortiden og setter igang et  voldsomt tankekjør og flashback. Det er som om det som har skjedd skjer på nytt. Heldigvis er verktøykassen større og jeg prøver alltid å hente meg tilbake til nåtiden. Mitt mantra er “Fire friske barn”. For jeg har en trygghet i nåtiden. Jeg er trygg i 2022. Min mann passer på meg. Jeg har fire friske og velfungerende barn. Jeg har jobber. Jeg har hus og bil og en ok økonomi.

Alt dette er selvskapt av min mann og meg. Vi har skapt en trygghet for oss selv og våre.

Måtte bare innom og skrive ned mine tanker. Nå er det litt alenetid med Trude Teige sin bok Pasienten. Anbefaler Kajsa-serien på det sterkeste. Hvem hadde trudd at denne ble en leser? Ikke jeg for noen måneder siden, men er nå blitt det.

Lag deg en god dag.