Jeg trenger rett og slett hjelp av dere til flere lesere nå. Ligger på mellom 100 og 400. Trenger og flere tips for hvordan bli enda bedre. Tar all kritikk som konstruktiv. Vil gjerne ha i kommentarfelt her eller på PM/SMS. Dere er toppers. Takk for alle spørsmål og tips hittil.
Idag var det tungt å stå opp etter en natt med disse drømmene mine. Men så var jeg igang med matpakker og kaffe. Etter frokost var det avgårde på trening. Idag ble det 3km jogging, med pause etter hver runde til pulsen var normal igjen. På mandag var det 1,2km. Det er gøy å se progresjonen. Etter joggen var det trening med Friskliv. Ble en god økt idag og med fotballtrening etterpå burde jeg rett og slett ta det litt med ro. Men klarte ikke helt det, så ryddet litt ute og fått tatt litt i huset.
Idag holdt ikke gleden seg så lenge. drømmene hentet meg litt inn igjen. Det er gjerne slik, som jeg skrev igår https://lagdegengoddag.blogg.no/etter-oppturer-kommer-nedturer-idag-er-jeg-nede.html Idag er et litt sånn også. Forskjellen er rett og slett at idag har jeg gjort noe på dagen. Jeg har kommet meg ut og trent. Handlet litt og gjort litt. Skal ha trening etterpå og det vet jeg blir gøy. Barn er glede.
Det er vanskelig at ingenting er bra nok disse dagene. Må litt til og litt til. Har jeg trent skal ikke det gå utover huset, så da tar jeg i for mye og får smellen. Porsjoneringen av energi og overskudd blir jeg ikke klok på. Er nemlig ikke veldig fysisk sliten nå, men i huet. Milde måne, for et kaos.
Kaoshuet sjæl
Istedet for å være stolt over det jeg klarer på tross av alle utfordringer kommer selvbildetrollet og spør hvorfor jeg ikke har gjort noe før. Hvorfor har jeg ikke tatt tak i egen helse før? Det burde være bra nok at jeg gjør det nå og har gjort det i ca ni måneder. Noen dager kjenner jeg at jeg er stolt at jeg har snudd, idag er jeg ikke der. Idag er vi på dersom atte vissom atte. IDag er jeg der at jeg skulle ha kjempet hardere med mamma for å få ho ut og i aktivitet. Hadde jeg gjort det hadde hun nok vært her. Tenk at inaktivitet tar liv. Det er sprøtt. Savner henne intenst for tiden.
Klarte ikke skrive før nå og håper å titte innom ikveld. Må bare roe ned litt og puste litt. Skal jobbe for å lage meg en like god dag som under treningen idag.
Tusen takk alle sammen. Dere er supre. Fortsett å send meldinger om hva dere vil jeg skal skrive om og å dele.
Nå har jeg hatt noen fine dager og følt meg helt på topp. Det er sjelden. Kampen mot angsten igår krevde nok sitt. Jeg er helt utslitt idag og faktisk ganske langt nede.
Idag har jeg funnet alle mine dårlige sider og egenskaper. Jeg har lett etter de gode sidene, men på møkkadager som dette er det rett og slett ikke lett. Sorgen over tapte foreldre og familiemedlemmer på toppen har ført til mange tårer.
Det er på dager som idag jeg må ha mitt mantra “Lag deg en god dag” friskt i minne. Jeg har ikke klart det ennå idag, men jeg prøver. Det er vanskelig når tårene bare renner. Det er vondt å bli pepra i huet om alle feilene det er ved meg. Blir pepra med alt jeg ikke lenger klarer. Alle tankene om dette med å være ufør, ikke ha arbeidsrestevne… Jeg vil jo jobbe, jeg vil. Men hvem kan ansette en som kanskje ikke klarer 10%? Hvem kan ta sjansen på det? Jeg kjenner på det at jeg ikke klarer å bidra nok i hjemmet verken av husarbeid eller økonomisk. Det å føle alle andre drar lasset og ikke jeg er en pyton tanke. Det å føle at en aldri klarer å gi nok er skikkelig dritt.
Idag har tankene om fortidens traumer spist meg litt opp. Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg har klart å forfalle og dermed må ta den harde jobben jeg gjør nå for å slette mange spor. Tror jeg har forfalt for å holde meg trygg. Kropp og sinn har kjempet i hver sin retning. Idag er de enige da, idag er de dritt begge to. Jeg har nok slitt med vekta av mange årsaker. Kanskje ubevisst prøvd å være lite attraktiv? Veit jo at jeg føler meg bedre nå enn på lenge og liker å pynte meg igjen, men blir da redd for konsekvensene. Redd for humpene i veien. Veit dette er en ny tanke som må jobbes med psykologen min. Jeg må få tilbake livet, få tilbake tryggheten i å gå ute pyntet, uten å ha treningsverk dagen etter fordi jeg går så anspent. Jeg vil ha livet mitt tilbake. Eller hva er tilbake? Jeg vil være like trygg ute som jeg er hjemme med gjengen min og det er jeg nesten aldri. Det er slitsomt og jeg har knapt nok nevnt dette til noen. Det er vondt å ikke ville snakke om ting fordi jeg ikke vil at andre skal kjenne på smerten.
Idag er det egentlig litt dritt å være meg.
Det å savne de vi har mistet er bare vondt. Det er så innmari mange som ikke er her lenger. Det å aldri få prate med dem igjen. Aldri si takk for det de har gitt oss. Uten mamma og pappa hadde jeg ikke hatt de barna og bror med jentene hans og det livet jeg har. Og livet mitt er bra. Uten svigermor og mormor hadde jeg ikke hatt min mann og hans nydelige familie. Uten tante hadde jeg ikke kommet ut med begge beina planta på jorda etter tenårene eller ifjor. Min kjære fetter som passet så innmari på pappa. Det er for mange. Uff, jeg savner dere så fælt alle sammen. Takk for alt!
Resten av dagen nå skal jeg jobbe intenst for å snu. Først sol og lydbok, så hjemmelaget carbonara og så fotballkamper. Det blir bedre, det må bli bedre.
Så mange heiameldinger idag. Håper noen kom seg på tur også. Vet det allerede er noen som har vært. GØY!
Den sene ettermiddagen her har vært tilbrakt på storforeldremøte som vi fikk innkalling og ikke innbydelse til. Dette er et møte der alle barn skal ha hatt en voksen som har deltatt på det. Grunnen er at dette er et møte om den systematiseringen skolen nå har for at det blir en god skole for elever, ansatte og foreldre, med hovedfokus på barna. Det skal være ukentlige elevsamtaler for alle. Noe var nytt, men det meste var heldigvis slik vi tenker her hjemme og slik vi prater. Vi fremsnakker skole og lærere. Vi ber barna selv ta opp ting som ikke er av en sånn alvorlighetsgrad at vi må ta det. Vi har god kontakt med lærere og rektor. Det er utrolig deilig. En god og trygg skole skulle alle hatt.
Når det er sagt kom denne drittangsten kastet på meg før møtet. Det gjør den alltid. Men denne dama dro og klarte til og med å slenge ut en kommentar som var litt morsom. Så store møter med så mange profesjonelle og folk jeg ikke kjenner så godt er vanskelig. Hvorfor vet jeg ikke, men nå er det gjort. 1-0til meg.
Fy søren dere er helt råe. Takk for at dere leser.
Jeg er jo skikkelig igang med friskliv og trening igjen. Det er så utrolig bra for kropp og sinn. Det jeg har hørt med fibro er at beste medisin er trening, men kun lett til moderat. Nå kjenner jeg at jeg nærmer meg der at jeg har lyst til å prøve å ta meg helt ut. Litt for å se hva som skjer og litt for å se hva denne kroppen klarer. Igår var jeg nære det å tømme meg helt og tenker at jeg vil prøve i helgen eller til uka og se hvordan kroppen reagerer. Jeg tok meg nesten ut igår, men kroppen er ikke verre idag. Den er ikke bedre heller, men så lenge den ikke er verre er det verdt det. Har vært så livredd for ekstra smerter og kjente p åen ekstrem dødsangst når jeg ble sliten.
Jeg er skikkelig overrasket over progresjonen. Tenk på at jeg i desember/januar gråt meg gjennom å rusle 2 km. Igår jogget jeg 1,2 og løp i 10x bakke pluss styrke og jammen ble det bakketur idag også. Jeg kjenner på en enorm mestringsfølelse og blir nesten litt høy etter at jeg har klart nye ting. I tillegg er jeg så stolt av meg selv. Dette klarer jeg med litt hjelp nå, men vet jeg klarer det selv etterhvert. Idag er faktisk kroppen litt bedre etter turen.
Gjengen min har alltid ment at jeg er super og er stolte av meg. Dette er noe som er nytt for meg. Eller nå burde det ikke være det, men jeg blir fullstendig sølepyttrørt når de sier det. Nå kan jeg med hånda på hjertet si at når det gjelder trening er jeg dritstolt av meg selv. Det er så godt å kunne være stolt av noe med seg selv. Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Jeg er stolt av meg selv!
Tenker jeg kommer til å blogge om treningen min litt fremover de dagene jeg trener. Grunnen er litt for dere og litt for meg. Det er greit å ha et sted hvor jeg ser hva jeg har gjort og kanskje dere plukker opp noen ideer underveis. Tenk om noen blir motivert til en økt? Merker at denne bloggen lever litt sitt eget liv og det er deilig å ikke ha kontroll over det. Det som skrives kommer til meg i det øyeblikket PCen skrus på. Håper noen tar seg en tur ut idag, kanskje litt intervaller i motbakke? Lykke til på tur, i sofa, i sola (dit skal jeg litt før et foreldremøte).
Detter innom etter tidenes treningsøkt. Jeg har aldri klart å jogge en hel runde på Eventyrøy, banen i kommunen. Idag jogget jeg 3 runder med en liten pause mellom hver runde. Deretter klarte jeg en bakke 10 ganger. Noe skjer med denne kroppen og jeg liker det. Jeg er heller ikke helt død. Fysioterapeuten sa jeg kunne klart litt til for jeg klarte å prate siste runde i bakken, men da var treningen over. Jeg kjenner en mestringsfølelse fra en annen verden. Denne jenta på 43 kan! Håper litt feelgood kan spre litt treningsglede.
Må takke eldste sønnen for inspirasjonen idag. Han trodde på meg og jeg klarte. Takk, du er herlig.
Tusen takk. Brått blandt de 50, utrolig takknemlig.
For en dag det var igår. Jeg er så utrolig takknemlig. Takk alle som gjorde dagen så fin.
Igår hadde jeg alle planer om å ringe min tante som også hadde bursdag. Det rakk jeg ikke. Hun tapte kampen mot kreften for fem dager siden. Tante var gift med min onkel, broren til mamma. Han har bursdag på samme dag som mamma. Rart med disse dagene. Rart hvordan de faller sammen. Hadde det vært telefon i himmelen. For det er der hun er med alle våre andre.
Tante var min trygghet i barndommen. Hun var roen i kaoset det var i feriene. Hun var den jeg tømte meg hos. Det å ha en, spesielt i tenårene, som ikke dømte var så godt. Det å ha en voksen jeg kunne prate med alt om var så godt. Hun var en av de som ringte og ringte når mamma gikk bort ifjor. Hun var tryggheten.
Tante var så stolt av barna og barnebarna. Det var alltid kun gode ord å høre om de. rett og slett litt tussete når hun ble bestemor. Det å se kjærligheten mellom tante og onkel kan ikke kaller annet enn vakkert. De er et forbilde for alle. Takk for at dere er og var dere.
Tante var et godt menneske. Onkel er et godt menneske. Sammen har de utrolig fine unger og nå også barnebarn. Jeg er med dere i sorgen etter verdens beste tante. Den tiden dere går igjennom nå er bare vond. Det er lov å gråte. Det er lov å være sint. Det er lov å være stille. Det er lov å rope. Skulle så gjerne vært hos dere under begravelsen, men klarer ikke reise på egenhånd. Jeg sender alle gode tanker.
Kjære tante, takk for at du var du. Takk for at du var der for meg når jeg trengte det mest. Glad i deg for alltid.
Tusen takk. Plutselig på 35plass. Det er rått det. Fin bursdagsgave.
Dagen startet med å bli vekket til frokost. Deretter var det rett på fotballcup og jentene vant finalen. Så ut og spise. Bursdagsgave fikk jeg av min kjære for noen uker siden, tatoveringen, men jammen hadde alle barna fikset gave og. Ut å spise ble det også. Jeg er heldig!
Det å feire bursdag på cup er å anbefale. Aldri fått så mange gratulasjoner på en dag før. Helt nydelig. Nå er det litt strikking og TV før natta. Imorra er det trening igjen og da skal mitt nye headsett brukes. Hadde det vært kaldere hadde jeg brukt sitteunderlaget Frøken Fryd har laget til meg. Første innskudd til tur til kokkevm skal settes av.
Titter bare innom. Fått spørsmål om hvordan dagen blir etter å dele mitt innerste. Dagen har bestått av jobbing ute med gjengen og nå stoppet kroppen og jeg ble sendt inn. Eller jeg dro ut på verandaen. Her er lydbok og hekling av alpelue igang.
Takk dere som leser vår blogg. Nå trenger jeg litt hjelp fra dere igår var det første dagen jeg ikke var topp 100. Det var og første dagen med et litt kortere innlegg. Gi meg gjerne tilbakemeldinger på hva dere vil jeg skriver om. Gjerne her eller på melding. Del mer enn gjerne, så jeg kommer ut til nye lesere.
Jeg har drømt så veldig i natt. Og faktisk husker jeg ingen gode drømmer. Det har vært et sant kaos.
Dette er ansiktet til et voldtektsoffer.
Idag tenkte jeg å fortelle om da jeg ble overfalt. Det sitter i kroppen selvom det er 20 år siden. Husker det som det var igår. Hadde hatt en fin kveld med venner og tok forhåndsregler og tok taxi hjem. Taxien kjørte feil, men jeg sa jeg bare kunne gå hjem. Det var bare rundt hjørnet. Det angrer jeg på den dag idag. I det jeg hører taxien kjører vekk kjenner jeg hånden på skulderen jeg skal til å snu meg og i det blir jeg dyttet ned og voldtekten er et faktum. Jeg husker fortsatt smerten når knærne treffer bakken. Han drar opp kjolen. Han hvisker truende ord hele tiden. Jeg prøver å rope, men det kommer ikke en lyd ut fra munnen min. Jeg kjenner hånden foran munnen. Kjenner kroppen hans. Jeg prøver å kjempe, men han er for sterk. Jeg prøver å komme meg unna, men har ikke sjans. Han har overtaket. Det er så vondt og jeg tror jeg dør. Går nok inn i overlevelsesmodus. Håper jeg overlever. Håper noen kommer. Håper jeg får hjelp. Håper han er ferdig. Det tar så tid. Det kommer ingen. Han gjør seg ferdig og kaster meg vekk som søppel. Han gir beskjed at jeg skal bli liggende ellers dreper han meg. Jeg kjente noe jeg tror var en kniv og jeg er sikker på at han hadde brukt den om jeg hadde beveget meg. Jeg ligger der i det som føles som en evighet. Jeg kommer meg rundt hjørnet. Det er vondt å gå. Det er vondt i hele meg. Jeg blør fra knærne.
Mamma var barnevakt. Jeg kommer meg endelig opp og i trygghet. Jeg får kjeft fordi jeg er sen. Jeg forteller hva som er skjedd og får til svar “Er du full?” Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg skjønner ikke hva det har med saken å gjøre. Jeg trenger bare å bli holdt rundt. Jeg går bare i dusjen og blir der . Jeg skjønner nesten ikke hva som har skjedd og skjønner ikke hva hun spør om. Jeg trengte omsorg. Jeg trengte noen som ba meg anmelde. Jeg trengte støtte. Fortsatt kjenner jeg på følelsen av hvor skitten jeg følte meg. Hvor lite verdt man blir. Hvor lite riktig spørsmålet var. Uansett om jeg var kadakas har ingen rett til å bruke kroppen min.
Jeg vil ikke være et offer som jeg har skrevet før, men jeg er det. Jeg er et voldtektsoffer. Denne voldtekten var nummer tre i rekken av fem. Jeg mener at voldtektsforbrytere er slummen i samfunnet. Jeg mener de som misbruker andre er slummen i samfunnet. Det som har skjedd meg har ødelagt meg helt. Jeg kan sitte og bli helt lammet av det. Fysisk lammet. Jeg har utviklet kompleks PTSD, eller hardcore som hun som utredet meg kaller det. Disse menneskene har fått en plass i livet mitt og de fortjener det ikke. De har tatt seg til rette med min kropp og mitt liv. Jeg skal ta livet tilbake, men det tar tid. Det er urettferdig. Jeg har slitt med at jeg ikke anmeldte, men vet grunnen. Jeg prøvde å anmelde første gang, men ble sendt som en kasteball mellom politi og legevakt, så jeg ga opp. Jeg klarte ikke mer. Jeg måtte hjem.
Jeg skjønner ikke hvorfor folk går til det skrittet å voldta eller misbruke. Jeg klarer ikke å skjønne hva det gir det å ta noe fra andre som de ikke vil gi deg. Jeg skjønner det er makt, men man er ingen maktperson som en overgriper. Man er en liten dritt. Man er ikke verdt driten under skoa mine.
Det er vanskelig å ikke ta med seg driten videre. Men de fortjener ikke mer av livet mitt og jeg skal gi det et forsøk på å komme så langt unna de som mulig. De skal få en så liten del i livet mitt som mulig. Med deres hjelp kommer jeg til å klare det.
