For noen folk dere er! Innlegget om min kjære mann plasserte bloggen vår på 2.plass. Det er bare rått. Aldri hadde jeg trodd at det jeg skrev kunne få lesere og topplister er jo bare en utopi. Jeg kjenner nå at jeg kommer til å fortsette å skrive blogg. Den første uka skulle være en test for mine reaksjoner og andres på å åpne meg. Jeg ville se om det ga meg noe og om jeg fikk tilbakemeldinger at det jeg skrev hjalp andre. Det vet jeg nå at det gjør.
Jeg har hatt noen ganske heftige reaksjoner denne uka, men i etterkant har det vært verdt det. Andre har reagert og hittil er det kun reagert meg kjærlighet og stolthet. Utenom en i helgen som godt ut på kvelden fortalte at jeg var et grusomt menneske. Den om det, men er det noe jeg ikke er så er det det. Jeg vil takke dette mennesket som sa det til meg. Jeg havnet rett ut i anfall, men etterpå vet jeg at det stemmer ikke. Jeg er ikke grusom.
Så idag skal dere få lære mer om meg. Tenkte å være såpass freidig å la dere kjenne litt på min ene personlighetsforstyrrelse, heretter bruker jeg PFF, som heter Borderline, eller på godt norsk emosjonelt ustabil PFF. Det er ikke alle som vet hva PFF er. Der er altså rett og slett en forstyrrelse i utviklingen av ens personlighet. Dette da gjerne i en ustabil barndom og ungdomstid, som det har vært hos meg. Man kan også utvikle det ved en endring i personlighet over tid, for eksempel etter traumer. Dette er i mine ører litt flyende og vanskelig å forstå. Jeg fikk diagnosene mine for noen år siden og må ærlig innrømme at jeg var en god tur nede i kjelleren. Borderline var nesten det verste jeg kunne fått, men jeg har jo levd med det hele nesten hele livet. Kjennetegn på min Borderline er ekstreme svingninger i humøret som ofte går over i en tomhetsfølelse og/eller destruktive tanker om meg selv. Med destruktive tanker er denne håpløsheten og elendig selvtillit. Følelsen av å aldri være nok eller bra nok. Dette går da ofte rett og over i å si ja til alt som får meg til å føle meg bra og verdifull, men også sliter meg ut.
Jeg er allikevel heldig. Jeg er rett og slett litt glad i min Borderline. Den er en stor del av meg og ja den gjør meg litt ekstrem, men jeg kontrollerer den litt mer nå etter at jeg aksepterte den. Den gleden jeg kjenner er tilnærmet magisk. Det å få være en del av barns liv når de mestrer. Eller den gleden jeg kjenner når de roper navnet mitt på butikken og bare må fortelle meg noe. Den enorme kjærligheten jeg har til gjengen min. Stoltheten av de. Den ekstreme gleden av gode samtaler eller en fin tur ut med venner. Det å møte folk jeg er glad i. Alle kjenner glede i disse situasjonene min er bare litt anderledes eller heftigere.
Det som er tøft er de tunge følelsene. Den ekstreme følelsen av at gjengen min fortjener bedre. Jeg vet når jeg ikke er nede at jeg er bra som for de, men jeg kunne alltid gjort mer eller vært mer. Det er nå sjelden jeg bruker penger på meg selv. Dette er også helt i andre endret av slik det var før jeg møtte min kjære, jeg brukte penger i øst og vest. Jeg hadde null kontroll. Nå har jeg så kontroll at de månedene som har vært litt tøffere økonomisk pga korona har ført til at jeg blir stressa nå kontoen delvis tømmes. Men merker nå at alt er litt bedre og jeg har kommet meg langt her også.
Det å se meg selv i speilet har vært veldig vondt. Jeg har jobbet så hardt med kroppen nå at til og med dette endres. Jeg har hatt så mye som har skjedd meg at det jeg har kunnet kontrollere har vært matinntaket. Enten ikke spist eller overspist. Dette har også satt sine spor. Nå har jeg satt av dette året til å finne ut hva som funker for meg resten av livet. Det er null diett, men trene litt så ofte som mulig. Eneste jeg har endret i maten er at jeg spiser oftere og en porsjon til middag.
Det rare med min Borderline nå er at jeg blir ekstremt glad når jeg er flink økonomisk og det å se seg i speilet er herlig. Jeg føler meg superfin, bruker til og med mindre sminke enn noen gang. Jeg vet nå at jeg er mer enn vekt og økonomisk sans. Det hadde jo vært litt kult om jeg ble en økonomisk og sprek dame. Noen drømmer må man jo ha.
Dette ble et innlegg som er typisk meg og mitt indre. Litt overalt. Det er mye med PFF som er vanskelig og jeg trodde fokuset kom til å være på nettopp det idag, men idag er det fint å være meg. Idag er jeg fin. Disse følelsene endres kanskje iløpet av dagen , men akkurat nå skal jeg nye det å føle meg bra nok.
Så tenkte jeg at du,
lag deg en god dag.
