You may say I’m a dreamer But I’m not the only one I hope someday you’ll join us And the world will live as one.
Jeg har fått flere kommentarer om det første innlegget idag. Jeg er visst ikke så naiv. Det er flere som drømmer om det samme som meg. Det er flere som har drømt om det før. Om vi alle drømmer om en bedre verden og gjør vårt for at verden blir et bedre sted blir den et bedre sted. Bli med på det da vel.
Jeg har i hvert fall idag gjort mitt for at de rundt meg har fått en god dag. Jeg har ikke dømt noen og kommer ikke til å dømme noen. Jeg har blitt glad for alle meldinger om kjærlighet som jeg har lest idag og blitt litt trist over dømmende meldinger. Idag minner vi alle som vi vil og klarer. Det er opp til den enkelte.
Dagen har vært tilbrakt med min kjære kusine og hennes datter, min mann og min datter. Vi har badet, spist god mat, snakket masse og nytt dagen. Vi har levd livet for vi er heldige og kan det. Vi er utrolig heldige.
Idag har jeg satt ekstra pris på at jeg har 4 barn som lever. Jeg har fire friske barn. Jeg har følt meg heldig idag. Den følelsen skal jeg holde på. Takk alle som elsker hverandre litt ekstra idag. Takk alle som gjør sitt eget og andres liv litt bedre idag.
Takker igjen for delinger. Dette har nesten doblet antall lesere. Takk. Jeg er ydmyk over velkomsten i bloggverden. Håper jeg klarer å komme over til blogg.no der dere kan kommentere direkte.
Idag våknet jeg med mer smerter, men er nok litt treningsverk også. Så tenkte jeg at jeg gleder meg til vaksine nummer 2 idag. Det er et skritt nærmere normalitet.
Det tok ikke lang tid før jeg kom på hvilken dag det er idag. La oss minne de tapte 77 liv. La oss la de lære oss aksept og respekt. La oss sende en tanke til de etterlatte og til de som risikerte sitt eget liv for å redde liv. La oss idag spre kjærlighet.
Det er for meg helt vilt at ulike meninger er bakgrunnen til så mye uro i verden. Tenk om alle bare kunne mene hva de ville uten å bli hatet da. Tenk om alle kunne elske den de elsker uten å bli hatet. Tenk om alle kunne tro på det de ville uten å bli hatet.
Ekstremisme er farlig på alle områder, men om alle bare roer seg litt ned og feier for egen dør. Om jeg lar du være deg og du lar meg være meg… Blir ikke verden et litt bedre sted å leve? Og om ikke bedre i hvert fall enklere? Jeg vet det er en naiv tanke, men tenk om flere var litt naive.
Vi har ytringsfrihet mange steder i verden, men det betyr ikke at det ytringsplikt. Vi trenger ikke å spy ut all eder og galle vi har i oss. Vi trenger ikke spre hat. Det å blogge for min del gjør jeg for å spre åpenhet og kjærlighet. Jeg tror nemlig på at om vi innser ulikhetene oss i mellom vil det bli lettere å like hverandre. Om vi ser at alt ikke er like rosenrødt hos naboen er det lettere å fortelle at idag er det tøft. Jeg er også klar over at jeg vil sikkert møte et nettroll eller to, men det er verdt det. Jeg vet nemlig allerede at jeg har hjulpet flere med å åpne seg.
Det å tro på alle glansbildene der ute i den store internettverden har vært vanskelig for meg opp igjennom. Det å akseptere at livet er ikke en dans på roser er også vanskelig. Men det kommer seg. Dessuten blir vi matet med så mye trist i nyhetene at det gjør noe med meg.
Jeg hadde en runde med depresjon i starten av koronaen. Tok litt tid før jeg skjønte det var det det var. Det som utløste det var faktisk at jeg ikke hadde noe å klage over med mann og fire friske barn. Han eldste ble permittert og vi var alle hjemme sammen. Tenkte på alle de som satt alene. Jeg hadde ingenting å klage over. Ikke var vi syke heller. Jeg kjente jeg ble gråere og gråere innvendig. Følte ikke glede i en periode og det er slik jeg merker min egen depresjon. Jeg har heldigvis en verktøykasse og kom meg ut av det. Jeg må bevisst si til meg selv at jeg har fire friske barn og en mann som elsker meg. Jeg må aktivt jobbe for å komme meg ut av det svarte hullet. Det er tøft og vanskelig, men det går. For meg hjelper det å vite jeg er ikke den eneste som sliter.
Poenget mitt er. Det er like skummelt å sammenligne seg med de som har opplevd noe du mener er verre enn deg som glansbilder. Livet kan ikke sammenlignes. Livet er ikke en konkurranse. Ditt liv er ditt liv. Dine følelser er dine følelser. Det som er sikkert er at uansett hvor ensom du føler deg er du ikke alene. Og virker alt svart be om hjelp. Det er folk der ute. Er køen til psykolog for lang ring hjelpetelefoner.
Idag må vi minnes de 77 døde. Jeg tenker vi kan hedre de mest med å leve videre og spre kjærlighet.
Så du,
lag deg en god dag.
PS: Kanskje du kan lage en god dag for andre også.
Takk for delinger det har ført til en rekord for meg. Bare å fortsette om dere vil. Jeg er på 2.plass faktisk. Takk!!
Idag har kroppen fått en skikkelig knekk. Jeg har vondt i alle deler av kroppen, men smiler allikevel. Jeg var jo på Gaustatoppen igår!! Det har ikke gått opp for meg helt at jeg klarte det. Det er helt sykt hvor langt denne kroppen har kommet på et halvt år eller egentlig et år.
Det å leve med Fibromyalgi var egentlig skikkelig dritt. Husker da legen konkluderte med at dette var diagnosen min. Hun fikk klar beskjed at det ville jeg ikke ha. Etter en stund skjønte jeg at dette var rette avgjørelse. Så kom en tid med ekstreme smerte, lav livskvalitet, vektøkning og diverse ba jeg om hjelp. Vi hadde da prøvd alt av medisin og jeg sluttet med alt. Jeg var skikkelig lei. Så fikk jeg et opphold på Kysthospitalet i Stavern Dette endret alt. Lærte der om sentral sensitivisering eller på godt norsk kaos i nervesystemet. Lærte at jeg vant ikke i Lotto da jeg fikk utdelt kroppen min. Så lærte vi om aksept.
Dette er et av mine favorittord. Aksept, smak litt på det. Er muligens et av de viktigste ordene i hele verden. For meg startet endringen i kroppen med å rett og slett akseptere at jeg har fibromyalgi og de andre diagnosene, men jeg har mye mer også. Fibroen skulle ikke styre dagene mine mer. Jeg kom igang med trening. Gråt av smerte de første månedene, men med litt god stålvilje går alt. Trente uansett. Nektet å la smertene la meg bli inaktiv igjen. Dette gikk fint til vi skulle på Skorve et år siden igår. Da ramlet jeg på tur ned og jeg måtte ta det med ro og trene meg opp. Gikk inn i en depresjon og periode med inaktivitet. Alt raste litt. Utenom vekta. Pluselig var det 10kilo opp. Smertene ble verre og verre. Så da var det bare å kontakte fysioterapeut igjen og få treningsopplegg og oppfølging. Fy søren jeg er glad for det helsevesenet vi har. Rundt juletider kjøpte min mann en tredemølle og dørstokkmila ble borte. Det å starte på nytt med aksept som en aktiv tanke og trene har endret alt. Det høres lett ut, men det er rett og slett beinhard jobbing. Fibroen er der, men den stopper ikke meg for å skape nye minner. Jeg får mer vondt av å ligge rett ut enn å være aktiv. Igår ble det litt for mye og jeg vet at jeg lever med større smerter enn vanlig i noen dager, men du så verdt det er.
Så over til aksept. Tenk om det var en aktiv tanke hos alle. Tenk om vi aksepterte oss selv med våre feil og mangler, men like viktig alle andre. Vi er alle forskjellige og heldigvis sier nå jeg. Jeg hadde synes det var fryktelig slitsomt om alle var som meg og ikke minst hadde det blitt grusomt kjedelig. Nei du, vær snill med deg selv og de du møter på din vei. Tenk om vi kunne smile mer og si hei. Få med de du vet sitter alene på en tur eller kafe. Ikke gi opp etter første nei. Det kan hende det er en tøff dag for den du spør. Ikke vær redd for å spørre hvordan det går med folk, men vent på svaret.
Min mann har har jo skrevet en sang til meg om meg. Ene setninger er “ Den som ikke synes får du med deg. Et smil, et ord, en klem, et vennlig blikk, et lite noe å ta med seg”. Dette er rett og slett ting som kan endre liv. Veit med meg selv på de tøffeste dagene hvor det å komme seg på butikken er uoverkommelig, men klare det til slutt. Det å da komme og få et klapp på skulderen eller et smil endrer hele dagen. Dette er derfor jeg alltid prøver å komme meg ut av huset hver dag. Eller i hvert fall nå skrive ned litt av alle tankene mine.
Og nå tenker jeg å nyte været med min kjære og litt kaninlufting. Så blir det kafe med han og et av barna. Resten av dagen blir nok rolig for oss voksne. Vi gikk tross alt opp og ned Gaustatoppen igår.
Takk igjen dere. Bare del bloggen som dere vil. Det trenger jeg.
Mestring er magisk! Tok med store deler av gjengen (en måtte jobbe) og en kompis på Gaustatoppen!!!! Vi har altså gått 700 høydemeter i rart terreng, og endte på 1883 over havet. Barn og kompis tok banen ned, men min kjære og jeg ville gå. Det vil si vi løp litt ned og vi.
Turen opp var spektakulær nok i seg selv, men det å føle alt jeg følte i tillegg gjorde nok opplevelsen hakket bedre enn spektakulært til og med. Det å gå oppover og føle deg som verdens minst spreke menneske. Det å høre en hviske at jeg er tykk og det var rart jeg kom så langt opp. Det å kjempe mot alle demoner og nyte deler av turen. Det å høre de som prøvde å ødelegge meg fra fortiden. Det å komme opp… Tror bildet sier alt. Min kjære tok det uten at jeg fikk det med meg. Ble noen tårer. Tror vel han kjente like godt på stoltheten som meg.
Fy søren for en gjeng jeg har. Null stress. Vi gikk i hvert vårt tempo. Vi kom oss opp. Bare det å kunne ta en kaffe og vaffel på toppen og se ned!! Det er langt. Jeg er altså så stolt. Tenk at jeg som gikk maks 1km i januar, idag har gått over en mil rett opp og rett ned. Det å ha min kjære på tur ned som bare ga meg en hånd når han visste jeg trengte det. Jeg kunne til og med si at det gikk bra noen ganger. Så derfor hadde jeg også verdens beste utsikt. Min bauta, min helt.
Det å gå ned sammen med min gentleman, som også er min kjæreste, var en hyggelig greie. Hadde vært gøy med alle, men de ville ta banen og vi gå. For litt siden hadde jeg og tatt banen for å ikke skuffe noen. De kom ned først. Selvom vi følte oss så spreke at vi kjørte intervaller ned.. Hva skjer med verden? Vi gjorde det med et smil til og med. Tror vel noen på tur opp fikk en liten boost der vi kom.
Jeg har ikke mindre enn 24000 skritt på telefonen. Vi sjekket telefonen for bilder da vi kom hjem og ser at idag er det akkurat et år siden turen til Skorve der jeg kom meg nesten hel ned Jeg hadde et kraftig overtråkk som jeg slet med i over et halvt år. Fy søren som jeg har trent for å bli bedre. Idag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg er bra. Idag kom jeg meg ned på en helt fin tid i tillegg. Det er lov å synes det er kult.
Det å meste er magisk. Jeg mestrer alt jeg har med gjengen til. Noe av dette klarer jeg også aleine. Men denne turen takker jeg mine kjære for. Hadde det ikke vært for den hadde jeg ikke klart å komme meg opp.
Nå sitter jeg på verandaen og gleder meg til middag som eldstemann skal lage. Jrg gleder meg til å tenke tilbake på idag.
Min kjære skriver i sangen sin “Du gir til andre det du aldri fikk.” Idag ga jeg det til mine barn, min mann og min kompis (som aldri har vært på topptur) og til de som hadde mistet motivasjonen på tur opp. De fikk motivasjon av meg.. Men viktigere de ga det til meg. Og du som leser dette, jeg ga det til meg selv. Jeg vant over egen kropp og indre demoner idag.
Takker igjen. Det er altså jevnt antall lesere på denne bloggen min. Håpet om å komme over på blogg.no er blitt tent. Det var ikke nødvendigvis den originale planen, men håper nå at om jeg holder antall lesere eller klarer å øke så får jeg mulighet til det. Trenger nok litt hjelp fra dere med delinger, men det gjør dere om dere vil. Takk uansett alle og enhver som leser.
Så er en ny uke i gang. Det var utrolig hyggelig i helgen med fest og utrolig godt å komme hjem. Kjenner kroppen er sliten, skikkelig sliten, men grei dag med huet. Idag skal det i hvert fall trenes. Der har jeg nemlig blitt flink.
Ved nyttårstider skrev en venninne at hennes mål var å trene 3ganger i uka. Det inspirerte meg og jeg har satt som mål 2ganger i uka. Har vel i snitt doblet det. I perioder trener jeg hver dag. Det som er så rart er at jeg i januar gikk og gråt på grunn av smerter. Tenker turene var på maks en kilometer. Det reiv i kroppen og jeg gikk kun på stålvilje. Min kjære kjøpte tredemølle og det er faktisk en drøm å ha. Der får man litt ekstra drahjelp. Plutselig kunne jeg jogge litt. Kom igang med styrketrening og livet ble litt lettere. Så kom telefonen fra psykologen og jeg ble altså livredd for å kræsjlande psykisk og fysisk. Derfor kontaktet jeg Frisklivssentralen her i kommunen og fikk ny resept. Dette er det lureste valget jeg har tatt på egne vegne.
Har mange ganger lurt på hvorfor jeg ble så inspirert av en status med et slikt mål. Etter noen timer med psykolog så er nok forklaringen logisk. Ifjor ble jeg foreldreløs, da mamma også døde. Mamma var blitt ekstremt overvektig og da coronaen kom ble hun helt stillesittende. Dette førte til økt vann i kroppen og sår grodde ikke. Hun havnet inn på behandling. Kom hjem en tur for så å bli lagt inn samme sted. 12juni ifjor hadde hun bursdag og jeg hadde en rar samtale med henne. Hun var liksom litt ute av det, men tenkte ikke noe over det. Hun lovet at nå skulle hun ta tak i tilværelsen og kun drikke solo med blå kork. 13juni får jeg telefonen jeg har fryktet i flere år. Den var fra Ullevål. Jeg måtte reise innover. Hun var innlagt med dårlig prognose. Skal ærlig innrømme at jeg ikke skjønte noe. Jeg spurte om jeg kunne vente til mandag for det gikk ingen busser herfra da. Legen var heldigvis ærlig og anbefalte ikke det. Vi pakket bil og barn og reiste direkte til Oslo. Kom inn på kvelden og hun var nesten apatisk. Jeg hadde allikevel trua på at det ville snu og ba ho kjempe på. Ba ho holde ut så hun fikk oppleve eldstemann sin fagprøve 16juni. Jeg spurte om hun kunne åpne det ene øyet for meg og sta som hun var åpnet hun begge og lo. Jeg fortalte litt tørre vitser og hun lagde latterlyder. Da visittiden var over reiste min bror og jeg til han. På natten blir vi oppringt og må tilbake. Vi får ca en halvtime med henne. Jeg ser hun er sliten og sier hun kan slippe og at jeg skal ta vare på bror og alle barnebarna. Så dør hun. Fredelig, helt fredelig.
Forklaringen på dødsfallet er dårlig sirkulasjon og at alt av organer klapper sammen og sviktet. Inaktivitet er altså i verste fall dødelig. Tenk på det, jeg synes det er så rart at det gikk så langt. Og tro meg, jeg har kjeftet og smelt. 16mai ifjor ringte jeg og det endte i en stor krangel. Jeg tok opp alt og sa at jeg var livredd for å miste henne. Sa rett ut at det å stå på sidelinjen og se at hun sakte tar livet sitt er vondt. Så skjer det.
Jeg har gått igjennom alle følelser dette året. Har vært mye sinne og skuffelse. Jeg har følt meg forlatt. Det å være eldste generasjon er vanskelig. Nå er det opp til bror og meg å snu trenden. Gjengen vår har gjort det. Vi er mye mer aktive. Mine barn skal ikke oppleve det jeg har opplevd. Det skjer ikke. Så grepene som nå er tatt er for alltid. Det som har skjedd med meg er at jeg tar litt og litt. Gikk selvfølgelig ut hardt og har nå funnet en balanse som funker. Jeg vet at jeg dør ikke av overvekt.
Mamma hadde sine indre demoner. Livet hennes var ingen dans på roser. Hun gjorde sitt beste og jeg har akseptert mye av dette. 16 mai fikk jeg unnskyldningen jeg trengte og kan jobbe videre på dette. Det er tøft for vi trengte mer tid.
Men kjære mamma. Jeg har gode minner og det blir flere for hver dag. Jeg skal jobbe hardt for å finne fler og holde fast i de. Mine indre demoner jobber jeg for å slippe og jeg får hjelp. Jeg tar vare på bror og dine vakre barnebarn. Min kjære tar vare på meg. Vi klarer dette. Og mamma, jeg savner deg masse og elsker deg for alltid. Idag skal jeg jobbe for å lage meg en god dag. Det blir en jobb, men jeg skal klare det store deler av dagen. Akkurat nå skal jeg gråte litt og kjenne på sorgen.
Så er det bare å takke igjen. 2.plass faktisk. Hva skjer? Jeg er en takknemlig sjel.
Vi er nå på tur hjem etter en hyggelig helg med fest og moro. Fikk til og med satt i gang en vannkrig. Digger vann, digger lek. Takk alle som gjorde helgen minneverdig.
Hjem, kjære hjem. Borte bra, men hjemme best. Først etter at vi flyttet til huset vårt kjente jeg på følelsen av å ha et hjem jeg ville hjem til. Det å gi barna en trygg havn. Et sted de kan være seg sevl og føle seg trygge har vi jobbet hardt for og klart det. Vi har fire trygge barn. Det er så deilig og jeg kjenner at jeg er stolt vi har klart det.
Det å ikke ville hjem fordi man ikke vet helt hva som møter en er skikkelig dritt faktisk. Slik hadde jeg det i mange år. Dessverre førte dette til at jeg trakk vekk og tok mange dumme valg. Jeg lette etter trygghet i utrygge omgivelser. Søkte vekk for jeg orket ikke gå på eggeskall hele tiden. Det var krangling og kjefting. Det var aldri bra nok og om jeg var uheldig å knuse noe var marerittet ute. Når ungene er uheldige å knuse noe, knuser hjertet mitt. Jeg reiser rett tilbake til barndommen og spretter opp for at de ikke skal skjære seg. Gjør alt for at de skal skjønne at jeg ikke er sint et sted. De ler nok litt av meg hver gang. For de ser ikke meg sprette så fort opp noen gang og frem med kost og støvsuger veldig ofte. Det er nok et syn for guder. Hutte tu. Dette huet mitt altså. Klarer ikke å legge bort den vonde fortiden.
Jeg kjenner så at jeg gleder meg til september og ny psykolog. Jeg er ingen psykolog for meg selv. Jeg gjør mitt beste hver dag, men det er ting som popper opp og ødelegger for meg og mine. Dager som skal være gode kan snu for meg på null komma niks. Det er fryktelig slitsomt å ikke klare å slappe av noen gang, men jeg øver. Nå klarer jeg å gå tur uten lyd på øret. Dette var så skummelt før. Jeg gikk og var livredd. Konstant. Mye øving har måttet til. Jeg kan også sitte på verandaen og sole meg og la hus være hus. Jeg er ikke så god på å ikke få dårlig samvittighet, men det kommer seg. Min kjære er helt super her. Hver gang jeg beklager at jeg har trengt en rolig dag roer han meg ned. Jeg får alltid beskjed om at jeg er mer enn bra nok og at han er glad jeg har klart å slappe av. Fytti katta så heldig jeg er.
En dag skal jeg bli så frisk at jeg kan lage meg en god uke. Rart at det er så vanskelig nå. Jeg har jo et godt liv og en god gjeng. Allikevel kommer disse nedturene, men en dag…..
Igår fikk jeg en liten knekk rett og slett. Vi kjørte plutselig forbi huset til en som misbrukte meg. Det ble rett og slett et knyttneveslag i magen. Jeg hadde fortrengt mye av det og så kom alt opp. Dette var en fyr som liksom var så kristen. Han var en venn av pappa. Denne mannen var farlig. Alle stolte på han. Jeg stolte på han. Det varte ikke lenge. Han var skummel. Truet med at familien ville bli ødelagt om jeg fortalte. han skulle ødelegge oss. Jeg ville jo ikke det og holdt kjeft. Husker redselen jeg kjente når han løftet meg opp og slang meg ned. Så vondt. Så nedverdigende.
Dette med å ha en misbrukt kropp er vanskelig. Jeg har jo da blitt misbrukt av flere mennesker. Jeg har skammet meg så mye. Tanken at det må være noe med meg når flere velger å ta eie i min kropp. Den skammen håper jeg jeg klarer å slippe.
Jeg vil ta tilbake makta over egen kropp. Jeg vil eie egen kropp. Jeg nærmer meg faktisk her. Her har jeg sitti i bikini foran masse menneske. Det hadde jeg ikke gjort bare for noen uker siden. Jeg har tatt grep for å ta tilbake egen kropp og dette er selvfølgelig mye pga min kjære. Han står støtt sammen med meg når det river som verst.
Igår i bilen åpnet jeg meg for første gang for man om mange nye ting. Det er faktisk helt sykt at jeg har gått med dette inni meg fordi jeg er redd for å skyve han vekk med mer bagasje. Tenk at jeg skammer meg fordi det er så mye, så utrolig mye…. Men det er ikke min feil. Som han synger i denne fine låta “Det var ikke dine valg det som hendte. ” En dag skal jeg klare å tro på det.
Nå skal jeg sette meg ut igjen til en super gjeng med mennesker der ingen dømmer noen.
Takk igjen. Altså ligget blant de 10 øverste på topplista siden først innlegg. Dette er noe jeg ikke forventet og takker igjen. Og igjen er det bare å dele.
I dag blir det et litt annerledes innlegg. Jeg er nemlig i bilen på til til sommerfest med en herlig gjeng Rednecks. Dette må jo bli en bra helg. Må allikevel innrømme at det var litt vanskeligere enn ellers å reise hjemmefra. Denne gangen gikk det greit med ungene. De var superklare for helg uten oss. Men jeg hentet vår nye pusegutt i dag og han er jo bare nydelig. Alle fire barna er hjemme og de eldste er jo myndige menn så de klarer jo dette da og de lovet masse bilder.
Men over til venner. Her er det en frøken som har brent seg, men jeg har faktisk venner. Jeg føler meg jo ofte alene og innimellom, litt for ofte, ensom. Selv om jeg gjør mye og alltid har folk rundt meg banker ensomheten på døra.
Min aller først voksen venninne møtte jeg da jeg var 19. Som vi hatet hverandre. Hutte tu, hu var ei blondine som var så høy på seg selv. Det at hun var pen og rå til å synge dreit jeg i. Slik gikk vi i et par år. Så ble jeg gravid med eldste og vi møttes i en annen setting og ooopps vi likte jo hverandre. Etter det har det vært oss. Vi bodde sammen da eldstemann var liten til og med. Vi har aldri sklidd fra hverandre selv om vi ikke snakker like ofte med hverandre. Hun er tante til ine og jeg til hennes. De siste årene har vi begge jobbet hardt med kropp og sinn og jeg er sjukt stolt av oss. Jeg er skikkelig gla i deg, kjære du.
Da vi flyttet var det som å starte litt på nytt. Ny i bygd er vanskelig. Alle har sine venner allerede. Jeg sto på bar bakke, men så kom det en søt dame inn i nabohuset for snart 15 år siden. Og som jeg digger den dama. Hun er min hverdagstrygghet. Jeg vet at hun slipper alt hun har i hendene for meg og mine. Hun vet at jeg gjør det samme. Denne dama har nå tatt godt tak i sine greier og jeg er vanvittig stolt av henne. Du er rå.
Jeg har i tillegg fått en ny venninne de siste årene som jeg bruker for liten tid med. Dette er den peneste og tøffeste dama jeg veit om. Hun har siden jeg møtte henne hatt sine stormer ho har ridd av seg og kommet styrka ut av. Hun står tydelig frem mot baksnakking og er klar i talen når ting er urettferdig. Jeg gleder meg til å bruke mer tid med deg. Du er hysterisk festlig også. Glad i deg.
Så har vi flere vi har møtt. Blant annet bassisten som spiller med min kjære og han vakre kone. Ord blir fattige. Vi har fått nye familie. Den åpenheten de viser til oss alle. Gud som jeg digger dere. Det er så gøy å være med dere. Takk for at akurat dere valgte oss til familie. Jeg er glad i dere.
Så over til vår nye gjeng. Disse Rednecksa vi skal til. Her er det folk som tar ei kule for deg. Det verste er at det er alle sammen. Er du kommet inn i gjengen er du der for alltid. Man føler seg alltid velkommen. De reiser langveisfra for å høre bandet til min kjære og de lager et sant herlig liv. Kjenner jeg sitter her og smiler for jeg gleder meg til den hjerteligheten som kommer til å møte oss.
Så denne helgen kan det hende det ikke blir blogg hver dag, men jeg skal prøve. Først vil jeg takke alle jeg ikke har nevnt, dere blir nevnt senere, og dere jeg har glemt. Jeg er glad i dere hele hurven.
Får gå inn på dette med å være ufør. Dette er ikke noe jeg er stolt av. Spørsmålet når man møter mennesker etter lang tid er “Hva jobber du med da?”. Ofte blir jeg så satt ut at jeg bortforklarer meg… Jeg skammer meg. Hvorfor det er så vanskelig for meg å si at jeg er ufør vet jeg ikke, men kanskje jeg finner ut litt av det med å skrive til dere.
Jeg har jobbet i alle år frem til alt gikk i stå. Aldri tatt hensyn til kropp eller sinn. Jeg var jo ikke syk…. Så begynte jeg på lærerhøyskolen, ble gravid og jobbet samtidig. Da stoppet til slutt alt og jeg gikk inn i en lang periode med aktiv PTSD, angst og depresjon. Jeg prøvde alt jeg kunne med å jobbe redusert, noen timer om dagen, en dag i uka osv. Jeg fikk null hjelp av daværende arbeidsgiver og NAV. Jeg havnet midt mellom alt. Da avgjørelsen om å søke ufør falt, falt den ikke hos meg. Det var legen som sa det. Min vakre, fantastiske lege. Vet ærlig ikke hvor jeg hadde vært i prosessen min uten henne.
Husker vi satt i et møte med tidligere arbeidsgiver, NAV, legen og meg. Jeg hadde vært sykemeldt og på AAP i et par år. Så kom spørsmålet fra NAV “Er du virkelig sikker at det er dette du vil?” Før jeg rakk å tenke på svaret, svarte min lege “Linda, vil ikke dette. Det er jeg som har satt ned foten, for dette går ikke lenger.” Jeg tror det er eneste mennesket, utenom gjengen min, som jeg har stått opp for meg på den måten. Så her havna vi fordi jeg ikke hørte på kropp og sinn og legen, men også fordi jeg sto med ingen oppfølging fra arbeidsgiver og NAV.
Prosessen videre var også rimelig tung. Alt som kunne gå feil gikk feil i søkeprosessen. Så en dag kom vedtaket. Jeg var 100% ufør. Fra å de første dagene sveve på en sky av lettelse og glede kom kræsjlandinga brått og uventet. “Hva nå?” tenkte jeg. Jeg gikk inn i en passiv periode. Jeg turte ikke gå ut, turte ikke gjøre noe hjemme og ble igjen deprimert. Heldigvis så lege og psykolog dette og vi jobbet med det. Jeg gikk da rett inn i fella med å si ja til alt frivillig. Jeg ble med på alt. Ny kræsjlanding…
Hutte tu for en periode. Så kom denne koronaen ifjor og for første gang så kjente jeg en trygghet med min uføretrygd. Tenk jeg hadde en sikker inntekt hele året. Nå har jeg også innsett at jeg er mer enn min uføretrygd. Jeg vet ikke helt hva, men jeg skal finne ut av det.
Jeg er ufør, men jeg er også mamma, kjæreste, søster, tante, venn, fotballtrener, i husflidslag, i lokallag med fibro, trener, husmor og mye mer. Jeg aksepterer at jeg idag er ufør.
Idag er jeg litt sjåfør også, for noen skal hit og dit og jeg elsker det. Vi bor jammen på en bra plass der ungene kan finne på så mangt.
Og du,
lag deg en god dag.
PS: Jeg har ingen problemer med NAV idag og får all oppfølging jeg trenger. Jeg var kun uheldig der og da.
Jeg blir nesten stum og blir veldig ydmyk for jeg er fortsatt på topplisten her på miniblogg. Det er et trygt sted å være.
Skjønner at innlegget om Borderlinen min førte til reaksjon. Så idag tar jeg for meg min andre PFF, nemlig avhengig personlighetsforstyrrelse.
Dette er nok den diagnosen som jeg synes er aller tøffest å leve med og klarer heller ikke akseptere den. Det er nok også den som er vanskeligst for de rundt å håndtere. Det som kjennetegner denne PFFen min. Jeg blir veldig farget av andres meninger og sliter med å ta egne avgjørelser. Har blitt bedre på dette de siste årene, men også dårligere på andre områder. Jeg kjenner meg altfor ofte hjelpeløs og rett og slett inkompetent. Det aller verste er redsel og angst for å bli forlatt.
Dere skal få noen eksempler. Jeg lagde en gang en annen pose tomatsuppe enn vanlig. Min kjære spurte om det var et annet merke. Dette førte til at jeg gikk rett i kjelleren og var dårlig kokk, kjæreste, mamma, ja egentlig alt. Det satt altså så i at jeg brukte flere psykologtimer på å kunne le av episoden. For det er helt vilt å reagere som jeg gjorde på det. Og vi ler fortsatt godt av det.
Det å være redd for å bli forlatt er også vondt. Dessverre er dette en følelse som spiser meg opp innimellom. Problemet her er at jeg trenger så mye bekreftelse på at dette ikke skjer. Min kjære er fantastisk på dette. Han er verdens mest tålmodige. Som om jeg ikke har vært åpen før skal jeg fortelle dere noe som har skjedd denne uka. Jeg har fortalt min kjære om disse følelsene først nå. Han har visst og skjønt det i mange år, men jeg har ikke turt å fortelle om det av ren frykt at han ikke vil elske meg. Og jeg vet på disse gode og rolige dagene at han elsker meg. Allikevel er altså denne delen av meg så inngripende at jeg mister kontrollen på følelsene.
Dette med egne valg er også vanskelig. Jeg ringer min kjære for den minste lille ting. Og nå sitter jeg her og smiler, for det å bestille på restaurant er til og med noe som stresser meg. Spørsmålet til min kjære kommer alltid “Hva skal du ha?”. Det å bestille noe til meg selv, handle, klippe meg… Jeg må alltid spørre. Dette må øves på.
Det er vanlig å ikke klare å ta ansvar over eget liv og bli passiv. Dette er noe jeg med hånda på hjertet kan si at jeg jobber med. Jeg har jobba så hardt at jeg klarer dette de fleste dager. Det som gjorde at jeg klarte å endre var setningen “Lag deg en god uke.” Igår fikk jeg beskjed om at min setning er printa fast i huet til folk og at de da klarer å lage seg en bedre dag.
