Lag deg en god dag

Idag er en tankefull dag. Jeg har bestemt meg for å innse at det er slike dager innimellom. De slår meg ut, men de går over. Heldigvis. Kjenner bare når jeg skriver at alt blir litt lettere. Allikevel er skuffelsen så stor hver gang jeg detter litt sammen. 

Men jeg har masse. Jeg har masse bra i livet mitt. Jeg blir så skamfull når fortiden går utover det gode i livet. Men det er ikke min skyld noen av traumene mine. Det var andre som tok valg å ødelegge meg litt da og den ødeleggelsen fortsetter nå. Jeg kommer aldri over det virker det som. Kanskje jeg må slutte å prøve å komme over det? Kanskje innse at fortiden er der. Den er bare så tung å bære. Det er så masse jeg ikke har fortalt om. 

Idag er voldtekt som er i hodet mitt. Jeg har dessverre vært igjennom dette også. Flere ganger. Dette er fryktelig vanskelig å sette ord på, men skal prøve å ta for meg en av de nå. Jeg var igjennom en sovevoldtekt. Det var en såkalt venn som tok seg til rette når jeg sov. Det å våkne på den måten var forferdelig. Heldigvis var det en annen kompis i samme leilighet og han fikk ut denne idioten. Jeg kom hjem og fortalte om dette. Reaksjonen var ikke den jeg trengte. Jeg fikk spørsmål om jeg var full og hva jeg hadde på meg. Ingen klem, ingen omsorg. Når det gjelder spørsmålene mamma stilte så var jeg ikke full og jeg lå med klær på fordi det var en dobbelsovesofa. Jeg la meg med ryggen til og la meg for å sove. Uansett om jeg hva jeg hadde hatt på meg er det da ikke greit å ta seg til rette. Hvorfor skjønte han ikke dette? Ikke han heller…  Hvorfor skjønte ikke mamma dette? Jeg anmeldte ikke fordi jeg rett og slett ikke klarte å stå i det alene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette har jeg syntes vært vanskelig. Tenk om han gjorde det med flere. De som har tatt eie i min kropp kan ha gjort det med flere. Jeg prøvde å anmelde en gang, men ble sendt mellom legevakt og politi flere ganger til slutt måtte jeg bare hjem. Dette førte til at jeg ikke klarte å anmelde nå heller. Det er vanskelig å akseptere dette. Men jeg må. Det var ikke min feil. Det kan ikke ha vært min feil, men som jeg føler på skyld. 

Det at ulike mennesker har valgt ut meg er vondt. Det at jeg er degradert til et offer er skikkelig tungt. Jeg har sagt så mange ganger til min gamle psykolog at jeg vil ikke bli sett på som et offer. Han har faktisk fått meg til å innse at jeg er det… Offer for omsorgssvikt, offer for seksuelt misbruk, mobbeoffer og voldtektsoffer… Jeg er også en overlever. Det er bare veldig vanskelig å blande disse to i hodet mitt. Klarer ikke å finne styrken i meg selv. Men jeg har en gjeng som finner styrken i meg og det er godt. Jeg har idag gode venner som er glad i hele meg. Jeg blir ikke utnyttet mer. Føler jeg et snev at dette sier jeg ifra, for jeg blir syk av det. Jeg må bli verdsatt av andre for å klare å i det hele tatt tenke tanken at jeg er verdifull selv. Jeg tenker nemlig tanken innimellom nå.

Så idag forteller jeg deg at du er verdifull. Ingen har rett til å utnytte deg på noen som helst måte. Jeg skriver dette til deg for at du må tro det. 

Til meg selv skriver jeg at jeg er verdifull.

Og kjære verdifulle deg,

lag deg en god dag.

Hutte tu 2-plass igjen. Takker og bukker.

Idag river tankene i meg. Gjorde det i natt også. Det er så tungt når du bare vil ha det bra, men fortiden henter deg inn igjen. 

Det å våkne til at tankene river deg i stykker er så vondt. Det å våkne sinna på de døde er heller ikke greit. Men jeg er det. Jeg er faktisk skikkelig sint. Hvorfor gjorde de som de gjorde? Tenker faktisk på alle voksenpersoner i barndommen. Hvorfor passet de ikke på meg? Hvorfor?

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Jeg klarer bare ikke forstå det. Slike dager som dette er vonde. Jeg har vondt psykisk og fysisk. Det setter seg i kroppen disse traumene. Traumene og bilulykka er grunnen til fibroen min tror jeg. Det er rart at psyken setter seg så mye i kroppen. JEg har alltiid hatt mye kroppslig vondt. For 3 år siden smalt vi jo og da eskalerte det. Sikkert ikke rart med brudd i rygg og ribbein.

Huet må jobbes med idag og tror jeg må ta en tur i regnet også for å myke opp en anspent kropp, eller så får mølla stå til pers. 

Sorry, men orker ikke skrive mer nå. Tårene triller bare. Kommer sterkere tilbake senere. 

Men du,

lag deg en god dag. 

Ord blir fattige. Idag har jeg hoppet i sølepytter og fått heimelaga tapas. Dagen ble god. 

Og du, 

lag deg en god dag.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Takker og bukker for 2plass på topplista. Takket være dere nås kanskje drømmen om blogg.no.

Hadde nok en natt med masse drømmer. Da bare kun vonde drømmer. Våkner med en form for anfall. Idag med et PTSDanfall. Rett tilbake i den berømte vannsenga. Det å da legge seg for å sove igjen pleier ikke å gå, men fikk det til. 

Det som er vanskelig er at i anfallet er jeg der det skjedde. Et sted i hjernen klarer jeg å si at vi er i 2021 og det er det som henter meg ut av det. Det jeg blir skikkelig forbanna over er at anfallene kommer i trygge situasjoner og på trygge steder. Som i natt våknet jeg opp i egen seng og var tilbake i denne forbanna vannsenga. Jeg klarer ikke å skjønne det. Har jo hatt noen rolige måneder med PTSDen, men den er dessverre litt tilbake igjen. Dette går i litt sykluser hos meg. Når det ene slipper litt opp kommer det andre. 

Får høre innimellom at jeg må fokusere på alt det gode jeg har i livet. Kan hende jeg er slem nå, men det hjelper ikke å høre det. Jeg føler meg skamfull og dum fordi jeg klarer ikke det. Huet mitt har ingen av- og påknapp. Men for all del, jeg prøver. Det er bare ingen hjelp i folk som vil ditt beste, men ikke aksepterer svaret om at det ikke er så enkelt. 

Idag våknet jeg etter en natt med dårlig søvn, et tankekjør som spoler kjapt gjennom livet på repeat, regnvær og så skrev jeg et innlegg isted…Det innlegget er borte for dataen ville oppdatere helt ut av det blå. Ble lettere varm i topplokket, men da var det bare å starte på ny. Her er det bare å gjøre. Det er slik det er med vaner det er bare å gjøre. Det å prøve å lage seg en god dag er blitt en annen vane hos meg. På dager som dette er det ikke så lett, men jeg skal prøve. Det er faktisk litt hyggelig å vite at det er flere som har tatt til seg uttrykket. 

Dette uttrykket har jo jeg adoptert av en som vil lage en god uke. Det er for stort for meg nå, men dag for dag nærmer seg at det kan jeg klare. Noen dager som idag er det time for time. Jeg har allerede klart en time med å skrive blogg og drikke kaffe. Sitter ute i regnet og tror at jeg og datteren skal hoppe i sølepytter idag. Ut vil jeg og da høres det gøy ut. Til middag skal eldstemann og kompis lage tapas til oss… Oki, kanskje det snur nå.

Skrives senere idag. Mulig noen bilder fra tapas.

Imens, 

lag deg en god dag.

Blir ikke dagen ofte litt verre med regn… Neida, ikke min, Jeg har nemlig gjengen min her. Hele gjengen inkludert to  utenbygdfras. Disse to har fått plass i gjengen vår med sine barn og barnebarn. De har vel egentlig blitt litt innbyggere her, men har nå fortsatt hus og hytte et annet sted. 

Vi fikk plutselig melding idag at vennene våre hadde kjørt seg vill, men de var heller fremme. Tullete folk. Vi trodde de kjørte i dag tidlig, men de kjørte i natt. Så vi fikk besøk og nesten en ekstra dag med dem. Takk. 

Så kommer overskriften idag. Min ene venn sier at jeg er flink å skrive. Det er fint å lese det jeg skriver. Jeg kjenner at alt inni meg låser seg. Jeg vet jeg må si takk, men hva mer? For ja, jeg klarer ikke bare si takk. Det er alltid “Takk, men…” Har jeg fått kompliment for klær er det noe jeg fant innerst i skapet. For håret, da kommenterer jeg at jeg ikke skal til frisør i 2021. For at jeg ser bra ut, så har det vært en hard jobb…. Så kom kommentaren idag om bloggingen. Jeg prøvde å si takk…. Måtte virkelig jobbe. Da kom det fra min vakreste kjære “Linda, godt over 40 og har lært å si takk.” Det er den beste kommentaren noen sinne. Jeg må lære meg det, for det er lov å bare si takk uten bortforklaring. Det kan hende de som sier noe hyggelig mener det. Jeg vet jo at jeg mener det jeg sier. Om noen sier “Takk, men..” til meg er jeg den første som sier at de må lære å ta til seg komplimenter. Men det er ikke så lett å skjønne at folk mener det de sier. De fleste er jo ærlige. Jeg er ærlig. Allikevel er “TAKK” et vanskelig ord. Så resten av sommeren tenker jeg vi øver sammen på det. Vi sier “TAKK” uten noen forklaring, eller å gi kompliment tilbake til avsender. La folk skryte av deg. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og nå?

Lag deg en god dag.

Det er egentlig fortsatt helt surrealistisk at jeg er blandt topp 5 på miniblogg sin toppliste. Det er takket være dere og deres delinger. 

Idag er det en sliten kropp her. To meget aktive dager er over og jeg forbereder meg på en litt vill uke. Her er det tapas imorra. Onsdag, fredag og lørdag har min kjære sitt band spillejobber. Torsdag er det ut å spise der de to eldste jobber i sommer. Tenk å få maten laget av en sønn og servert av en annen, mens de to minste er med og spiser. Denne uka blir minner skapt. Gode minner.

Dere tenker vel at jeg er over snittet opptatt av minner. Men minner er jo så viktige. Her vil jeg skape gode minner for de rundt meg og meg selv. Jeg har nok vonde minner. Det rare er jo at det er de som må jobbes med og det er jeg ikke alltid helt klar for. Har vel egentlig i alle år tenkt at jeg ikke vil pirke i gamle sår…. Jeg har aldri vært så bra som når jeg åpnet meg først for psykolog, så min kjære og så dere. Jeg har heller aldri vært så skjør. Er ikke skjør på en vond måte, bare følsom. Det er fint å føle. Det er vondt å føle.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Alternativet til å ikke kunne føle er verre. For litt over tre år siden var min mann, to av barna og jeg i en bilulykke. Det kunne gått galt. Det kunne vært over på et blunk. Heldigvis har det gått bra med alle. I ettertid føler vi oss styrket. Vi har sett hva som bor i bygda vår og venner og familie, og oss selv.

Det å vite at alt kan være over på et øyeblikk har nok ført til at vi lever mye i nuet. Vi prøver å leve hver dag til det fulle. Det er ikke slik at det må skje noe stort hver dag, men vi er mye sammen og tar godt vare på hverandre. Vi nyter hverandres selskap.

Det å oppleve at man kan miste alt kan være ødeleggende og for min del var det det en stund. Jeg kjørte bilen og fikk også skylda. Jeg husker ikke ulykken i seg selv og satt igjen med det at jeg kunne ha endt med å ta livet av 7 mennesker. Dette skjedde ikke og jeg har måttet jobbe for at den tanken skal slippe. Tror noe av det lureste vi gjorde var å kjøre bil raskt igjen etter det skjedde. I tillegg har min mann og barn aldri vært annet enn støttende. Dette var en ulykke. Jeg kommer nok til å slippe skyldfølelsen en dag, men ikke enda. 

Det å føle glede er godt. Jeg er litt ekstra heldig for jeg kjenner nok andres glede også, nesten like godt som den det gjelder. Det å se gleden i andres øyne noe de klarer noe, opplever noe er for meg magisk. Innimellom blir det faktisk litt slitsomt for jeg gjør alt jeg kan alltid for å få frem denne følelsen hos andre. Det er sjelden jeg ikke er på.  

Det å føle smerte og sorg er vondt. Her er jeg vel litt uheldig. Jeg vil fjerne denne følelsen fortest mulig, både hos meg selv og andre. Jeg vil ikke at noen skal ha det vondt. Jeg blir fysisk dårlig når barna slår seg. Om de er triste brister hjertet mitt nesten. 

Nå har jeg lært at det er viktig å kjenne på de vonde følelsene også og stå i de. Det å jobbe med det synes jeg er vanskelig, men prøver. Jeg vet jeg overlever vonde følelser og kanskje kommer styrket ut av det. Men i øyeblikket er det vanskelig. Det å føle er generelt avansert. 

Nå er det meldt litt regn de neste dagene så akkurat nå vet jeg hva jeg skal.

Og du, 

lag deg en god dag. 

Da er vi på tur hjem etter 2 døgn med luksus masse familie, bading, nydelig mat og drikke.

Man sier at man ikke kan velge familie. Det er vel en sannhet med modifikasjoner. Da min kjære og jeg valgte hverandre fikk vi familie på kjøpet. Det at alle matcher er fantastisk. Det er deilig å være i en storfamilie. Takk alle sammen. Dere får meg til å føle velkommen og verdsatt. 

Det å føle seg verdsatt er en god følelse. Det er deilig å føle det og få folk til å føle det. Tror det er viktig at alle blir bedre på å verdsette hverandre. Tenk om vi kan gi flere komplimenter og lære oss å takke hverandre. Det tror jeg vil gjøre verden til et bedre sted. Det å skryte av folk for den de er og ikke bare hva de gjør.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg er fryktelig dårlig på å ta til meg komplimenter. Prøver å øve aktivt på dette. Rimelig god på å skryte av andre og gi komplimenter, men ser nok ikke på meg selv slik jeg ser på andre. Så nå skal jeg skryte mer av meg selv til meg selv og til dere selvfølgelig. 

Jeg er sterk.

Jeg er flink med barn. 

Jeg er en god mamma. 

Jeg er sta.

Jeg er morsom.

Jeg trener. 

Jeg ser andre for den de er.

Jeg er fordomsfri.

Jeg er flink til å skrive. 

Dette er er godt utgangspunkt å jobbe videre med i min vei mot en god selvtillit. Starter fra toppen av lista. Jeg er sterk. Nå er jeg rimelig sterk fysisk og psykisk. Det er lenge siden jeg har følt dette. Det at jeg står oppreist er ingen selvfølge. Noen ødela meg litt, men jeg er på vei til å heles. Til å bli hel. Jeg trener masse nå og blir bare sterkere og sterkere fysisk. Jeg har vært på Gaustatoppen og trampolinepark i to timer. Jeg skal bare bli sterkere og sterkere. 

Skriver mer imorra.

Du, 

lag deg en god dag.

Tusen , tusen takk. Dere er best. 

Så sitter man her litt lemster etter trampolinepark i går. Jeg begynte å grine når jeg var ferdig. To timer hopping holdt jeg ut. Hoppet uti pitten og kom meg opp til og med. Dette var min hemmelige bucket list. Det å komme seg opp derfra var umulig for bare litt siden. I går kjente jeg på følelsen av å være stolt av meg selv. Det er sjeldent, men veldig godt.

Jeg må lære meg følelser. Jeg var som tidligere skrevet et stille barn. Er ikke stille lenger. Sier vel ifra om alt og ingenting. En løvemamma er jeg nok også. Mine barn må kjempe litt selv, men når de ikke vil eller klarer er jeg der. Vi er to som står opp for våre. De skal alltid vite at det er noen her for dem. 

Det å kjempe for de som ikke har en stemme har jeg nok alltid gjort. Det å være fordomsfri er vel den egenskapen jeg er mest stolt av. Håper og tror det er det barna tar med seg videre inn i voksenlivet fra meg. Hadde nemlig noen år der alle mennesker var skumle. Jeg dømte alle etter tidligere erfaringer. Jeg var egentlig redd for folk. Det er rett og slett ikke riktig. Forståelig ja, men ikke riktig. Så fikk jeg spørsmålet hos psykologen. «Hva er din beste egenskap?» Der og da kunne jeg ærlig innrømme at det hadde endret seg veldig. Den dagen jeg ble tryggere i meg selv. 

Dette blir et lite innlegg for jeg er hos min mann sin familie og de har blitt min. Jeg er verdens heldigste. Jeg er trygg. Her er det trygt  og morsomt. Jeg har ledd i et døgn tror jeg. Skriver mer i dag. Nå skal jeg nyte dagen. 

Og du, 

Lag deg en god dag.

Tusen takk alle sammen. Dere er suverene. 

Gårsdagens innlegg var tøft å skrive. Jeg havnet en liten tur i kjelleren. Men det trengs innimellom. Jeg tenker veldig på det i dag også. Det er meg helt fjernt at ingen ante noe. Jeg må tro det, men klarer ikke det helt. Må bare jobbe videre med aksept her.

I dag skal jeg faktisk i trampolinepark. Må nesten le. Vi har vært i park før, men da har jeg måttet se på. I dag skal jeg bli med inn og hoppe. Det kan jeg nå fordi jeg er sterk nok i kroppen til det. Blir spennende å se åssen det blir. Kiler litt i magen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I går var to av barna i vannpark med Sommerskolen. De var rimelig slitne når de kom hjem, men lykkelige. Jeg skal ærlig innrømme at jeg satt hjemme i full angst for at noe skulle skje. Var vel egentlig på nippet til å sette meg i bilen og se på dem. Her må jeg øve. Jeg er alltid med på alt. De elsker at jeg er med. Det som er dritt er at jeg sliter altså så når jeg ikke er med. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Der er her fortiden slår inn og ødelegger. Selv om de er med mennesker jeg stoler på er jeg livredd for at noe vondt skal skje med dem. Men jeg har sluppet taket delvis og lar de reise på egne ting. De vet ikke at jeg innimellom sitter hjemme i angst. Nå er den katta ute av sekken også. Blir mange katter etter hvert. 

Første gang jeg kjente på dette var da jenta mi kom hjem et kvarter senere enn planlagt. Jeg var livredd for at noe hadde skjedd. Heldigvis klarer jeg å beholde roen ovenfor dem. Men jeg stusset over reaksjonen min og måtte prate med psykologen om det. Da var det lett å skjønne hvorfor. Det er jo rundt denne tiden jeg hadde det som verst. Da hadde jeg noe håndfast å jobbe med. Min datter er trygg. Jeg vet hvor hun er og hvem hun er hos. Jeg vet dette er mennesker jeg kan stole på. Vi er heldige som har trygge folk i livene våre. 

Ble et litt kort innlegg nå. Kommer mer senere om jeg får tid for vi skal på besøk etter trampolinepark. Ønsk meg lykke til som hoppende og leende mamma i dag. 

Frem til i kveld,

Lag deg en god dag. 

Takker igjen. Noen dager på 2.plass nå. Blir glad om dere fortsetter å dele. En ydmyk frøken som sitter på verandaen. 

Idag sto jeg opp etter en ytterst merkelig natt. Jeg har drømt så ekstremt masse minner. Både gode og vonde. Rart at det er så blandet både i søvne og her jeg sitter i våken tilstand.  Håper at jeg klarer å ta dere med i min helingsprosess. Det er nemlig utrolig skummelt, men som jeg har skrevet allerede, jeg trenger det og vet at jeg allerede har hjulpet andre. Da er det verdt det. 

Dette med vonde minner er bare trist. Tenkte når jeg våknet at det er vel derfor jeg er så opptatt av å skape gode minner med egne barn. Opptatt av å være med på det de vil ha meg med på, og litt til. Skape gode minner for alle barn er vel det jeg gjør. Mye av det er dog ubevisst. 

Det som jeg er stolt av oppi dette er at mine vonde minner er snudd om til noe bra i hverdagen til andre barn. De har gjort så jeg er blitt en trygg voksen for barna. 

Det som er vanskelig er at de vonde minnene river i meg. Jeg er livredd for å kjenne for godt etter. Jeg er livredd for at barn skal oppleve det jeg opplevde. 

Barndommen var fylt med mye utrygghet. Det var mye krangling. Det rare er at dette med at man vet ikke hva som skjedde bak fire vegger må være sant. Det er den eneste forklaringen jeg tør å tro på. Men noen må ha visst hvordan det var? Så ensom jeg følte meg der jeg sto i kampene alene. 

Husker så godt da jeg var i denne vannsengen jeg har fortalt om. Husker lyden av at mamma banker på. Døra er låst og ingenting skjer. Jeg kunne ikke lage en lyd for jeg hadde en hånd over munnen. Hvorfor ble ikke den døra rivd ned? Hvorfor lot de han fortsette? Det var jo ikke bare en gang. Det var en kjent sak hvem denne mannen var. En gris. Jeg måtte være innelåst og bli misbrukt gang på gang, mens jeg hørte TV og latter fra stua. Men han sier alt er bra og ingen krever at jeg kommer ut av det rommet. Mens ingen spør hva som skjedde der inne. Mens jeg sitter å skriver nå og kjenner lukter, hører stønning, hører latter… Dette skjedde flere steder med flere menn og ingen gjorde noe. 

Jeg var et stille barn. Alle synes jeg var så søt og sjenert. Mulig jeg var søt, men jeg var konstant redd. Ikke sjenert. Lurer på om dette er grunnen til at jeg gikk fra stille til det stikk motsatte. Tenåra var fylt av kaos. Kanskje ikke så rart ser jeg nå.

Så kan man si hvorfor sa jeg ikke ifra til noen. Jeg turte altså ikke. Pappa rakk jeg ikke prate med om dette før han døde. Mamma snakket jeg med i mai ifjor, en måned før hun døde. Hun visste ikke. Hun skjønte ikke. Jeg tror henne. Klarer å tenke at de ikke skjønte, ikke visste alt. Sliter veldig med lyden av banking på døra og at den fortsatt var hel etter det. Jeg vet at jeg hadde knust den. Dette sa jeg til mamma. Hun gråt og sa unnskyld. Da jeg tok den telefonen til henne var jeg redd for reaksjonen. Redd for at det skulle komme unnskyldninger. Det gjorde det ikke. Hun sa unnskyld til meg for at jeg ikke hadde blitt holdt unna denne mannen og tok skylda på sin kappe. Det var så mye jeg skulle ha spurt om, men rakk ikke mer før hun også var borte. Jeg tok imot unnskyldningen og håper hun skjønte det. Det er som sagt mye jeg ikke fikk tatt opp, men får bruke til på å gå igjennom alt med dere og etterhvert ny psykolog. 

Det er vanskelig å skive om de døde. Det er vanskelig å skrive det jeg skriver. Jeg kan innimellom føle jeg sverter de. Men jeg lever og jeg trenger at folk vet. Jeg trenger at folk vet de ikke der alene. Jeg elsker mamma og pappa. Jeg savner de masse. Det betyr ikke at alle valgene de tok var ok. En dag klarer jeg kanskje å tilgi i hjertet, men ikke ennå. Men en gang.

Dette innlegget gikk en helt annen vei enn forventet. Jeg sitte på verandaen og ser knallblå himmel og gledet meg til dagen. Kanskje den blir hakket bedre etter at jeg har fått vært mye mer åpen enn planlagt. Hvem vet? Jeg vet at jeg skal gjøre mitt for at dagen blir så bra som mulig for meg og mine. Vet at minner skaper for ungene for de er i en vannpark med sommerskolen. Gleder meg til at de kommer hjem. Da skal det koses og finne på noe sprell. 

Og du, vakre leser, 

lag deg en god dag.