Kjærlighet…

Min kjære er uten tvil mannen i mitt liv. Jeg er verdens heldigste.  

Starten på forholdet våre var nok litt merkelig. Vi var ute på hver for oss, men endte ved samme bord. Jeg var ikke i min mest sjarmerende form for å si det pent. Etter en stund tar jeg hånda hans og han skjønte vel ikke helt hva som skjedde. Litt senere må han dra for han skulle på jobb tidlig dagen etter. Jeg ble edru på null komma svisj og innså at der går mannen i mitt liv ut døra. Får gitt nummeret mitt til en kompis. Dagene frem til han ringte var helt rare. Jeg var ikke klar for kjæreste. Så ringer han og vi møtes. Det var helt supert. 

Selvom jeg altså falt pladask hadde man jo sine krav til fremtidige kjærester og jeg lette etter feil. Jeg fant også feilen, for han hadde en feil. Er du spent? Joda, han hadde en grusom anorakk. Så jeg ringer venninne og diskuterer faktisk dette. Men alt annet var på plass og jeg var forelsket, men også redd. Redd fordi han visste jo ikke noe om bagasjen min. Jeg var så redd for å miste han jeg var i ferd med å få. Redd for å miste han som er den eneste som har fått meg til å føler meg trygg.

Det endte med at jeg etter mye tanker inviterte han hjem og skrev et brev der jeg utleverte meg selv. Jeg avsluttet med at han fikk velge helt selv. Valget var å gå eller gi meg en klem og at jeg ville akseptere valget hans. Men kom klemmen, var det for alltid. Jeg fikk verdens beste klem. Dette er altså snart 18 år siden. 

Min mann er det vi her kaller hel ved. Han er alltid der for meg og ikke minst ungene. Han er der for alle rundt han. Det å få lov til å være der for han også er godt. 

I tillegg er han fantastisk i sitt arbeide. Både dagjobben og ikke minst den jobben jeg får følge han på . Musikken. Han har gått fra å stå i et hjørne og  til å bli en som får folk til å gå mann av huset for å høre på han. De reiser i timesvis. Det er helt nydelig å se. 

For noen få måneder siden fikk jeg verdens fineste gave, forruten barna. Han hadde skrevet sang til meg om meg. Kommer aldri til å glemme første gang jeg hørte den. Alle mine feil og mangler ble betydningsløse mens jeg hørte på den. Den fikk meg til å knekke som et pill råttent tre. Han elsker meg med alle mine feil og mangler ja, men han har sett mer i meg enn jeg har gjort selv. Han ser alt ved meg og elsker alt. Han elsker ikke bare blide meg eller svake meg som griner. Han elsker meg for at jeg ler og for at jeg gråter. Han skjønner hvorfor jeg ler og gråter. Han skjønner ikke alltid alle mine følelser, men lar meg alltid forklare og han aksepterer de. Han er den som gjør at jeg nå tør føle alle følelser. 

Min kjære, vakre mann, jeg elsker deg.

Du som leser og min kjære mann, 

lag dere en god dag.

Dere altså!!!!

3.plass to dager på rad er jo sjukt!!! Takk! Dere er best.

Dette med å blogge har jo kommet litt brått på meg og mange med meg. Det jeg ser etter snart en uke er at dette hjelper meg til å tørre å være meg selv. I tillegg har jeg fått så mange meldinger og flere har slått av en prat og takket. Da hjelper det noen av dere også.

Idag tenker jeg å ta en ny strofe fra denne nydelige mannen min. “Halve livet har du måttet vente på å finne ut hvem du skal bli.” Har ikke funnet ut dette helt enda. Det er faktisk tøft å ikke vite hvem jeg er utenom alle rollene jeg har. Det jeg vet er at jeg er mye mer enn det jeg har trodd. I alle år har jeg kjent på en uendelig stor skam over traumene mine. Jeg har tenkt at når andre har tatt valg på mine vegne er det noe jeg har fortjent siden det er aå mange ulike mennesker som har ødelagt meg litt. Jeg har i mitt lettere syke lille hodet altså tenkt at jeg har fortjent dritten. Slitt med å ta til meg positive ting. Glemt de gode minnene. Uansett, jeg er ikke minnene mine. Jeg er meg. 

Igår følte jeg meg som superwoman. Så mange som sa jeg er råtøff. Jeg er i startgropen med å tro på dette. Det jeg vet er at jeg kan ikke være altfor ille når en ser på barna mine og mannen min. Gjengen min er helt fantastisk. Det å elske er vakkert. Det å bli elsket vel så godt. 

Jeg sliter litt innimellom med å skjønne at noen kan elske meg. Det er absolutt ikke ofte jeg elsker meg selv. Jeg har mange andre følelser mot meg selv. Kjærlighet er ikke en av dem. Men det er den jeg vil bli. Jeg vil bli hun som elsker seg selv og ikke lar seg bli utnyttet og dårlig behandlet. Jeg er jo hun som alltid gir alle andre kjærlighet. Jeg ser alle alltid. Det er det jeg er best på. Det er derfor jeg er dritgod med unger. Jeg vet hva relasjoner til voksne kan være. Det er ikke alltid gode relasjoner. Jeg vil være hun som alltid er der. Hun som ungene husker var en trygghetsperson i deres barndom. I går var jeg ute og hørte på Vandringsmenn igjen. Det var en hel haug av ungdom der og jeg får igjen høre at jeg er mamma til alle i bygda. Alle vet de kan komme til meg og jeg er der. Trenger de noe stiller jeg opp, alltid. Og det er det som gir meg energi. Stille opp for de som er takknemlige for at jeg er meg. Det at de faktisk sa det til meg igår skal jeg leve lenge på. 

Så var det å stille opp for mye da. Det gjør jeg absolutt. Jeg sier alltid ja til alt. Dette fører også til at andre ikke slipper til. Det fører til at det er litt for lett å spørre meg for jeg sier alltid ja. Men jeg sliter meg ut. Jeg tar ikke hensyn til kropp og sinn. Det å idag faktisk ikke ha planer er helt nydelig. Jeg skal bare være meg gjengen min. Har til og med fått hjem eldstemann. 

Jeg er Linda. Jeg er mamma. Jeg er kjæreste. Jeg er tøff. Jeg er åpen. Jeg er stolt av meg selv. Jeg er sterk. Jeg har god helse. Jeg er omsorgsfull. Jeg er fordomsfri. Jeg er meg. Sier jeg dette nok ganger til meg selv må jeg vel tro på det til slutt. For jeg lyver ikke. Jeg er tross alt frøken Nullfilter. 

Nå veit jeg hva du skal, 

lag deg en god dag.

Gamle tårer….

Våkner idag til en litt tøff morgen, så ser jeg at jeg er faktisk på 3.plass på topplista. Det er sjukt. Kan ikke annet enn å takke alle som leser bloggen min. Jeg setter  så utrolig pris på det. 

En annen strofe i denne sangen min vakre mann har skrevet til meg er “Det er ikke lett når gamle tårer må gråtes gang på gang.” Det er altså så mange tårer som skal gråtes og jeg har ikke vært flink til å gråte de vonde tårene. Kjenner nå at jeg virkelig har rivi av plasteret og kjenner på alle følelsene i meg. Det er mange. Det er ikke bare godt, men nødvendig. Jeg har vel aldri helt klart å si at jeg har hatt det og har det ganske vondt. Det mye som er fantastisk i livet mitt og jeg opplever sjeldent nye vonde ting. Når det skjer er jeg fryktelig dårlig på å reagere. Det som nå skjer at jeg reagerer på alt. Den minste lille ting har blitt stor. Jeg er konstant tårelatent. Jeg er sliten. Jeg vil jo bare ha det bra. 

Det er vanskelig å innrømme at jeg ikke har det bra. Jeg har alle forutsetninger for å ha det bra. Allikevel river disse gamle tårene og minnene meg snart i stykker. Det er for mye. Jeg jobber så hardt hver dag for å ha det så bra som mulig. Det er slitsomt. Veldig slitsomt. Kjenner at jeg trenger at september kommer og jeg kan komme igang med behandlingen igjen. Det er så kaos oppi huet. Nesten så jeg må le når jeg skriver det, for jeg er jammen glad ikke andre er i huet mitt og kan se hva som foregår. 

Noe av det som er vanskelig er det å ha en konstant frykt for å ikke være bra nok eller bare være nok. Jeg strekker ikke til. Jeg har mer enn nok med meg selv. Men så er det slik at jeg trenger andre, jeg må ha andre. Jeg er avhengig av andre. Så sitter jeg her på verandaen og gråter og skriver bloggen min. Bloggen vår. Jeg må lære meg at litt er bra nok. Jeg må lære meg at jeg er bra nok g at jeg fortjener å ha det bra. Veien er lang og tårer skal gråtes. 

Klarer ikke skrive mer nå faktisk, ser ikke gjennom tårene. Jeg vet at dagen blir bedre og jeg gleder meg til musikk og venner ikveld. Nå skal jeg legge meg litt og rett og slett gråte litt. Kjenner det trengs. 

Men du, 

lag deg en god dag. 

Tankekjør…

Min kjære har jo skrevet en låt til meg. Min fine, fine kjære. Takk.

Første strofe i låta slår meg ut noen dager. “Et tankekjør som spoler gjennom livet.” Med hånda på hjertet kan jeg si at idag er det et helt vilt tankekjør. Det å rive av plasteret igår har vært rett og slett beintøft. Men akkurat det JEG trengte. Det er akkurat det mange trengte. Tøft, men altså nødvendig.

Så over til tankekjør. Hva er så det? For meg er det så mye. Det er ikke bare drittminner som kommer opp. Neida, det er som jeg skrev, alt som kan skje eller for den saks skyld har skjedd. Og nei, alt det som har skjedd er ikke vondt. Det er masse som er godt også. Det er allikevel slitsomt. Veldig slitsomt. 

I mitt hodet er det aldri pause Jeg finner ikke ro. Det er et tankekjør konstant. Føler det som jeg sitter i en en berg- og dalbane der han som styrer banen sovner. Den stopper ikke og av og til er det dritgøy, men så kommer de øyeblikkene du egentlig bare vil spy. Før tanken er ferdigtenkt er du på tur opp igjen, men du kjenner du gruer deg for nedturen igjen. 

Der kommer jeg inn på det som er og har vært vanskelig. Det å ha angst for mine tanker. Jeg er redd for å sette meg ned med mitt eget tankekjør. Derfor er tempoet alltid høyt. Men, jeg klapper meg litt på skulderen nå, jeg har skjønt det. Jeg har ikke gjort mye med det, men jeg har skjønt det. I tillegg klarer jeg nå å gå turer med mine egne tanker løpende løpsk. Det rare er at jeg liker det. Den første turen jeg gikk var snørr og tårer, smerter og tankekjør. Et vondt tankekjør. Det kom altså ingen positive tanker. Nå etter et halvt år er dette endret. Jeg nyter turene. Ikke helt uten tanker, men uten slitsomme tanker. Av og til stopper jeg opp og nyter.

Idag spiller min kjære og min bestevenn på den lokale puben. Jeg gleder meg til å nyte nydelig musikk og vakkert selskap. Jeg er nemlig heldig. Jeg er bestevenninne med kona til bestevennen min( han som spiller med min kjære). Og jeg vet at jeg kommer til å la tankekjøret får en liten pause fordi det er fult liv hele kvelden. Imorra er det det samme. Jeg gleder meg og det er så godt. 

Men du, 

lag deg en god dag.

Angst er egentlig skikkelig kjipt.

Igår satt vi og så på en spennende EM-semifinale. Plutselig kjenner jeg angsten river i meg. Helt ut av det blå, faktisk. Det å da kunne si til sine kjære at nå skjønner jeg ingenting, men her har jeg plutselig høy puls og angstanfall, er egentlig litt godt. 

Hvorfor kom så dette angstanfallet? Jo, det fant jeg ut idag skulle jeg gjennom flere ting som er nytt. Jeg skulle hente en venninne og ha med datteren i bilen. Så mange kriser som ble laget i hodet mitt er egentlig helt vilt. Tenk om datteren forsov seg, om vi ikke hadde noe å prate om, om bilen ikke startet, om vi ikke fant frem, om kroppen ikke funket, om ….. Vi fant fram, hadde en super biltur med masse god prat  både til og fra. Og en ting til  jeg fikk stilt opp for en venninne som alltid er der for meg.

En annen ting som skapte angst var at jeg skulle være borte fra gjengen min i en arbeidsdag. Dette er det verste for meg. Jeg har angst for så mye og glemmer det litt mellom anfallene. Hva om noe skjer? Jeg mister altså kontrollen. 

Det er ikke slik at jeg må kontrollere alt, alltid. Det som har skjedd meg tidligere har ført til at jeg har blitt fratatt kontroll, ufrivillig. Jeg kommer ikke til å gå dypt ned i alle mine traumer, men dere skal få vite om noen. 

Første gang jeg kjente jeg mistet kontrollen var da min onkel valgte å starte misbruket på meg. Dette varte i flere år, frem til han døde. Det å besøke han var en grusom opplevelse. Husker vannsengen med disse ekle blomstene. Kjenner lukten av han. Hører lyder. Ser tær. Hører knekking i ledd. Husker følelsene av svik. Husker lyden av mamma og pappa i stua, mens de trodde jeg fikk ligge i vannsenga…. Dette er ikke gode tanker. Dette var starten på traumene. Jeg velger med dette å starte å ta kontrollen tilbake. Min kropp er min kropp og det skulle den alltid ha vært. 

Min vakre mann har skrevet en sang til meg. Ene strofen der er “Stor mot liten, det er rått parti-” Det er akkurat det det er. Takk, min kjære. Du ser meg og elsker hele meg.

Nå har jeg tråkket langt ut av min komfortsone. Dette fordi jeg trenger å ta makta tilbake og for at du der ute som dessverre har opplevd det samme som meg ikke er alene. Vi er dessverre flere, men vi er ikke alene.

Her er det rett på treningskamp og jeg gleder meg. Jeg har glede i livet mitt, de klarte ikke drepe gleden. 

Og, kjære du, 

lag deg en god dag.

 

Prinsessa som ingen kunne målbinde!

Jaggu sier jeg dere. TAKK! Jeg er faktisk på en toppliste?!? Joda, 5.plass på miniblogg sin toppliste. Ikke mindre enn 114 leste innlegget mitt igår. Det er faktisk litt vilt, eller skikkelig vilt i mitt hode. Takk! 

Må faktisk fortelle litt om dagen hittil. Har nemlig dager som ikke ser ut som de blir en god dag. Dette var delvis en slik en. Her i kommunen har vi noe som heter Sommarskulen 21. Dette er jeg en del av i bygda. Jeg har ansvaret for skatinga. Og om du lurer, nei jeg skater ikke, men skal klare litt mer i løpet av sommeren. Eneste aberet med skating utendørs er været. Og idag våkner jeg til regn. Angsten og stresset slo inn med en gang og så kom migrenen også… Hadde en nødløsning med samfunnshuset, men….. Nei, her skulle det skates. Visste jo at mange unger ville bli skuffa. Ca en time før måtte jeg gi opp og skjønte at regnet ga seg ikke helt og da er det bare å gi opp. En våt skaterampe er en glatt skaterampe og det er utrygt.  Hadde altså  en plan for samfunnshuset. Det ble så bra. Full fart og stormende jubel. Leik er gøy i alle aldere. Må gi en applaus til aktivitetsleiarane også for de var supre. Med pauseis i tillegg ble dagen perfekt. Alle voksne og barn var slitne og lykkelige etter endt skole. 

Hvorfor fortelle dette? Jo, det skal jeg si deg. Jeg var nær å overlate alt til disse gutta, men visste at unger gir meg energi og at jeg er flink med dem. Det å sitte hjemme idag ville ikke gitt meg en god dag. Jeg har hatt en god start på dagen og gleder meg til resten av dagen. Hadde jeg ikke hatt denne frasen med å lage meg en god dag i hodet, hadde jeg kanskje ikke klart det. Nå har jeg skapt minner for meg selv, to av mine egne barn og en stor haug av andres barn. Mestring for oss alle.

Så over til meg og mitt. Twistposen er rimelig full. På natta kommer drømmene til meg og vekker meg. Det er ikke gode drømmer. Det er slitsomt. Jeg brukte sovemedisin før, men har sluttet. Vil heller ikke begynne på det igjen. Det jeg skal bli flinkere til er å følge et opplegg jeg lærte på et kurs gjennom Frisklivssentralen i kommunen. Søvnhygiene er viktig for meg. Jeg må stå opp til samme tid hver dag. Jeg må ha gode kveldsrutiner ellers sklir det ut, sånn som nå. Så ny giv igjen nå. Jeg skal legge meg før 0100 og opp før 0800. Om jeg legger meg etter ett, skal jeg fortsatt opp. Når det er skole er jeg oppe 0700 og smører matpakke til mann og barn og det gir meg en god start. Det å føle seg til nytte når en er ufør er ikke alltid like lett.

For ja, jeg er 100% ufør og har vært det noen år. Psyken er det som gjorde at jeg hadde og har en lav arbeidsevne. Det er vanskelig å planlegge noe som helst meg huet og kroppen min. Dessverre. Men, og det er et stort men. Jeg har absolutt ikke gitt opp. Jeg håper nok å finne et sted som trenger en som kan jobbe noen timer et par dager i uka. Men kanskje ikke riktig ennå. Har gitt meg året på å bli så frisk som mulig. 

Dette året ga jeg altså meg selv for å bli så frisk som mulig. Jeg var på god vei til dette, så kom telefonen fra psykologen. Han er da blitt omplassert og skal jobbe som lege. Dette vil da si at min behandling settes på vent frem til ny psykolog er ledig… Det gikk overraskende greit en stund, for jeg var på topp. Så kom bursdagen og årsdagen etter mammas bortgang og det vekket mye i meg og ting er rett og slett beintøft nå. Derfor er det så viktig at jeg ikke slutter å trene eller prøver å lage meg en god dag. Det er jo i motbakke det går oppover heter det. Er jammen ikke helt sikker på dette. Kjenner nemlig av og til at jeg føler jeg har satt utfor i stor fart. I september er det ny psykolog og ny behandlingsform. Dette er så skummelt. Jeg er ikke veldig klar for å starte på nytt og igjen måtte bli kjent med et nytt menneske. Mennesket er helt sikkert bra, men det er skummelt. 

Jeg er fordomsfri frem til det motsatte er bevist. Derfor skal dette gå bra. Forhåpentlig har jeg også dere fremover. Jeg har trua. 

Men du, lag deg en god dag. 

 

Må vel bare prøve dette også.

Så var jeg her igjen. Det å blogge har jeg prøvd før og tenkt på før og gjort før, men fikk nok ikke dreisen på det. Hadde vel heller ingen tanke om hva jeg ville blogge om eller hvorfor, så det får jeg vel prøve å bestemme meg for i dette og de neste innleggene. 

I helgen var det endelig spillejobber for min kjære igjen. Ikke mindre enn tre på to dager. Det å være sosial igjen var rett og slett magisk. Det som jeg sitter mest igjen med er absolutt musikken og livet, men det er en ting til. Det var så mange som takket meg for åpenheten min og ga meg komplimenter for min endring i kropp. Og ja, jeg er åpen om mye og ja jeg har tatt grep om egen helse. Noe må jeg og noe gjør jeg fordi det er det beste valget for meg og andre.

Flere ganger har jeg fått spørsmål om hva ungene synes om min åpenhet. Jeg skjønner spørsmålet. De er som min kjære av og til stolt av meg og av og til oppgitt. Er nok aldri oppgitt over alt jeg er åpen om meg selv, men at jeg blir en sånn skrytemamma/kjæreste. 

Andre ganger lurer folk på hvorfor jeg er åpen. På en fest fikk jeg til og med beskjed om at kanskje det var på tide å tie still for jeg klarte jo aldri å trene mer enn en liten periode og så var det kjelleren på meg igjen. Dette er en kommentar som slo meg i bakken og har blitt med meg i flere år. Jeg gjør nemlig mitt beste. Tror heller ikke tanken var vond, men ho var nok drittlei alle mine nedturer. Det tenker jeg at er lov, men turene er mine, både opp og ned. Jeg er derimot heldig og har mange som deler de med meg og heier hele veien og de sier takk. De sier de trenger slike som meg, som mer eller mindre uten filter buser ut med det som skjer. Jeg blir utrolig sliten av meg selv og det er det andre som blir også, men da kan dere bare skrolle forbi. Jeg kan ikke skrolle forbi mitt kaos og blir litt roligere ved å sette ord på ting.

Da er vel tiden kommet for å gå inn på mine utfordringer. Får ta kroppen først. Jeg er i den heldige gruppa av de som sliter med fibromyalgi og migrene heldigvis sjelden de blomstrer i full blomst samtidig og gjør de det er det ofte selvforskyldt. Huet er et uendelig kaos som min forrige psykolog kaller for en twistpose. Det jeg sliter mest med er angst, tilbakevendende depresjon, Borderline og en personlighetsforstyrrelse avhengighet. I heftige perioder er PTSDen min meget slitsom, men det er faktisk den jeg har akseptert mest. Det er vel den jeg aksepterer som logisk og “alle”forstår hvorfor jeg har det etter mange traumer opp igjennom livet.

Ifjor var jeg på Kysthospitalet for min fibro i tre dager midt i Koronaen. Det vil si opplegget var ikke like stort som de vanlig har, men det endret livet mitt. Der lærte jeg at jeg må akseptere at jeg ikke vant i lotto med vanskene mine. Jeg har faktisk klart å akseptere det delvis. Det fysiske er nullstress joggedress. Jeg trener nesten hver dag uansett hvordan smertene er. Migrene og fibro styrer sjelden dagen min, men jeg kan styre de litt om jeg vil. 

Tenker jeg velger å avslutte innlegget snart. Men vil avslutte med å fortelle om navnet på bloggen. Min eldste sønn sin sjef sier at vi skal lage oss en god uke. Jeg er ikke helt der at jeg klarer det, men jeg har adoptert uttrykket og prøver hver dag å lage meg en god dag. Noen dager må jeg ned på timesbasis. Det at dette uttrykket ligger i bakhodet gjør faktisk at dørstokkmila for å gjøre noe er blitt mindre. Eksempelvis idag, så våkner jeg med angst og en ekstrem sorgfølelse over tap og det som kunne vært. Det tar meg noen timer å komme i gang, men jeg hiver meg på tredemølla, setter rekord og så skriver jeg mitt første innlegg. 

Uansett, 

lag deg en god dag.