Da er middagen ,laget av meg fortært, og dessert på vei, laget av meg, poser og bokser.
Idag har rett og slett vært an blytung dag. Ene er på jobb. Så siste kvelden hjemme med han eldste ble vi splitta. Dette har jeg taklet ytterst dårlig idag.
Jeg vet at jeg har alle de andre hjemme, men de har vært opptatt med sitt. Idag er dagen jeg ikke takler det. Jeg har prøvd. Intenst. Lagd middag og vaska i hus og klær og hørt musikk og lydbok… Alt for å kunne nyte dagen, men idag gikk det ikke, så nå har jeg gitt opp. Nå er det dessert igjen, så er dagen over.
Dere synes kanskje det er rart at bloggen heter lag deg en god dag, når jeg ikke klarer det. Det er ikke hver dag det går. Men imorgen, da ser jeg tilbake på idag og jeg gjorde mitt beste. Idag holdt det ikke, men jeg prøver igjen imorra. Det er en beinhard jobb, hver dag.
De dagene som idag er en del av livet. Det er ikke bare jeg som har en tøff dag idag.
Men gjør meg en tjeneste,
lag deg en god dag.
PS: Om dagen idag er skikkelig dritt… Mulig dagen imorra blir bedre… Jeg tror det, for gidder ikke å ha det som dette, men imorra er en ny dag.
Wow. må takke igjen. 2plass igjen igår. Det er fantastisk. Takk.
Idag er jeg rett og slett litt dyster. Det er skikkelig kjipt når gjengen deles. Vet at vi kommer til å kose oss idag, men vet også hva som kommer. Det er vanskelig å legge det vekk.
Her kommer nok angsten og avhengighet PFFen min. Det å konstant være bekymret for de som ikke er i nærheten er slitsommere enn man skulle tro. Jeg sliter med alt jeg ikke har kontroll på. Da mener jeg faktisk alt. Vil derfor gjøre alt jeg kan kontrollere og det er det som er problemet. Det å hele tiden skulle kontrollere er utmattende.
Det å be om hjelp føles som en umulighet.
Jeg er den som liker å planlegge besøk. Liker å vite når ungene trenger kjøring. Skriver opp ukeplaner med mat og gjerne hva som skal gjøres i huset og ute. Trenger å vite alle andres planer. Det som skjer når jeg ikke vet eller mister den tiltrengte kontrollen er at jeg blir helt satt ut, en tur i kjelleren, lei meg, såret osv. Dette er vanskelig for de rundt meg og meg selv. Og believe you me jeg jobber med det. Jeg er bare ikke sikker på hvordan jeg skal kvitte meg med denne PFFen.
Jeg vil i hvert fall ikke at de rundt meg skal endre seg. Det at de skal ta hensyn til meg er også uaktuelt for meg. Jeg må jobbe med min nye psykolog med dette for det blir verre og verre.
Skjønte det spesielt idag da min kjære eldste lager frokost, som jeg i mitt hode hadde tenkt skulle gjøre. Det er så deilig å våkne til lukten av bacon og rundstykker og diverse. Allikevel kommer da tristheten og håpløsheten av at jeg ikke sto opp tidligere. Dette skulle jeg ønske at jeg klarte å lære meg av med. Da sitter bare igjen med takknemligheten og gleden over å bli overrasket på morran. For ja, jeg gleder meg til frokost.
Det å be om hjelp, ja. Jeg klarte det når psykologen min måtte slutte. Da var det å ringe frisklivsentralen og si at jeg får ikke hjelp med hodet før i september og da må jeg ha hjelp med kroppen. Jeg var føre var og det er jeg stolt av.
Takk, kjære dere for flotte tilbakemeldinger på FB og meldinger.
Idag har dagen blitt litt kjip faktisk. Etter den søte kløe, kommer den sure svie. Det skjedde idag. Kroppen er helt ute av seg. Prøvd å jobbe i huset, men har måttet krype til korset og ta det med ro i kveld. Sånn er det bare og det var verdt det. Jeg vet det blir det i lengden. Idag er det litt dritt bare.
Jeg er slik i kroppen og hodet på grunn av traumer og ulykka. Om kroppen er vond hjelper det ikke veldig på de gode tankene mine. Har virkelig prøvd idag og det funket til etter en lunchdate med min kjære. Da fikk jeg en av mine raptuser og skulle ta alt i huset. Du kan jo tenke deg om det hjelper på en ødelagt kropp.
Så måtte jeg krype til korset og sette meg i sofaen. Da innså jeg hvorfor jeg ikke jobber. Jeg innser også at jeg klarer noen timer, men det er ikke mye. Jeg kommer meg gjennom det, men det er ikke mer igjen etterpå og heller ikke de neste dagene.
Tankene mine om meg selv her i sofaen blir verre og verre, så nå ville jeg rett og slett blogge litt i et av mine svake øyeblikk for å ta dere med inn i det. Jeg prøver å holde fast i minnene som er skapt denne uka og de er mange. Men så er uka over. Min mann tilbake på jobb, eldste reiser snart hjem og så skal de minste på skole. Så er denne sommeren over og jeg går inn i min vanlige periode med tomhet og en depresjon. Jeg har ikke sett dette mønsteret før akkurat nå. Vet ikke helt hvordan jeg skal jobbe meg ut av det heller. Jeg vil bare gråte idag. Jeg er lykkelig og trist. Det å være alle hjemme med hele gjengen er det som er selve livet. Det er faktisk slitsomt også. For jeg prøver å være på mitt beste hele tiden.
Det å være på sitt beste er bare slitsomt. Idag er jeg ikke det og jeg prøver faktisk å tenke at det er greit, men jeg klarer ikke å akseptere. det. Alt man vil får man til. Eller? Det er ikke det at alle alle dager er ikke rosenrøde det står på. Det er at det blir kølsvart innimellom. Jeg klarer ikke å se veien ut av det. Samtidig som jeg har kommet så langt at jeg med en gang henter opp det som er bra og gode minner. Jobber intenst for å i hvert fall lage en så god dag som mulig. Idag er det gode timer og dårlige timer. Spent på morradagen. Skal i hvert fall prøve å akseptere dagen som det er og lage den så god som mulig. Nå håper jeg gutta snart kommer fra jobb, så er det natta på mor. En natts søvn drømmes det om og gode drømmer.
Idag sitter jeg med et smil om munnen. Så mange av dere fikk med dere bildene fra i går kveld.
Jeg hjalp altså min eldste sønn på kjøkkenet. Mor ble degradert til assistent, men for en sjef å ha. Jeg må ærlig innrømme at jeg var skikkelig nervøs før dagen. Klarte ikke spise en gang, men så var vi igang. Da var det bare å holde seg fast. Jeg stressa litt en periode og da måtte jeg få litt kaffe og så gikk det bra. Under service var det fult kjør. Den roen og kontrollen han hadde på sin viktigste dag denne ferien var sykt å få oppleve. Dette var hans meny og folk kom for å spise hans mat. Det å få være en del av livet hans på jobb er noe jeg aldri vil glemme. På slutten av kvelden gikk han rundt og jeg var med til noen bord. De tilbakemeldingene han fikk skal jeg passe på han tar med seg videre.
Dette blir innlegget om denne ene sønnen som har måttet kjempe litt ekstra her i livet med god hjelp fra gjengen sin. Det har vært mobbing og skole har vært vanskelig. Mat har han han derimot aldri hatt problemer med. Husker så godt når lillegutt spiste smør rett fra pakken. Det var det blideste ansiktet jeg noen gang har sett. Han har alltid fått lov å lage mat. Det har smakt god eller fantastisk alle ganger uten om en. Da hadde gutten laget omelett med appelsinskall. Det er noe av det verste jeg har smakt og som vi har ledd av det etterpå. Det som er kult er at han tær å prøve rare ting og det klaffer alltid (utenom den ene gangen da).
Så kom det tid for å starte på nytt med videregående. restaurant og matvalg ble resultatet på dette. Derfra har veien vært bratt og kun oppover. Eneste kjipe er at det er i Oslo han bor og ikke hjemme hos mor. Neida, jeg er glad for at han trives der han bor og har en jobb han elsker. Så er dere i Oslo er det Vaaghals som er stedet han jobber. Det er verdt en tur. Neste Oslotur skal jeg dit. Det gledes.
Et annet høydepunkt i hans karriere var da han fikk fagbrevet. 12 juni hadde mamma bursdag. Hun døde to dager etter. 16 juni skal lillegutt ta fagprøva. Han klarte det. Han har aldri vært så stolt som da. Jeg har aldri vært så stolt som da. Vi ble enige om at 16 måtte vi la sjokket og sorgen ligge og vi klarte det. Lagde en helaften med mat og kos litt alene og litt med hans venner. Det at han går inn i en egen sone på kjøkkenet er jo helt klart. Da er det fult fokus på det som skal gjøres. Og det er alltid kunden i fokus. Alle skal være fornøyde alltid.
Oki da, et høydepunkt til tåler dere. En dag ringte han og sier at han skal på audition på kokkelandslaget junior. Jeg trodde jeg skulle dø. Det er vel noe av det mest nervepirrende jeg har vært med på. Og denne coronaen førte jo til at alt av offentliggjøring tok litt tid. Men så kom den til slutt. Han er med. Min sønn fra en bygd på ca 400, gikk i klasse med to andre er på Kokkelandslaget junior. Han kan bli verdensmester og OLmester. Han blir verdensmester og OLmester Det er helt rått og det beviser at med hardt arbeid kan du bli akkurat det du vil.
Igår beviste han at han kan det han gjør. Applaus for maten. Jeg har nok aldri vært så stolt, ydmyk og takknemlig som igår. Du er en stjerne, kjære lillegutt. Takk for at du turte å ha meg med på en av de viktigte kveldene dine. Du er fantastisk.
Om to dager reiser han, men imorgen har han fri. Da skal vi ta fem morrakaffer sammen og nyte litt fri sammen hele gjengen. Blir nok noe digg heimelaga mat fra mor og skal dere se.
Kjære leser,
lag deg en god dag.
PS: Jeg har fått lov å skrive om han. Snill gutt dette her.
Da er noen fantastiske dager med venner over og det er alltid litt vemodig å vite at noen ser vi ikke før neste år. Men for noen dager det har vært. Synd det ikke kunne arrangeres countryfestival, men det har jammen vært liv på puben også. Vandringsmenn kan det å skape liv.
Idag er jeg så heldig at jeg skal få hjelpe sønnen på jobb. Det gleder jeg meg virkelig til. Blir trist når han reiser igjen. Vi har nesten ikke sett han i sommer for han har jobbet hele i ferien sin. Men skal nyte de siste dagene. Vi snakker jo uansett sammen hver dag på facetime. Tar alltid morrakaffen sammen. Utrolig godt.
Jeg har fått så mange tilbakemeldinger på at jeg er tøff. Det er litt surrealistisk at jeg har blitt tøff. Jeg har alltid følt meg svak og mindreverdig. Dette har nok mye med ekstrem mobbing på skolen og utryggheten hjemme. Det er godt å se barna ikke oppleve det samme som meg. Godt å se at de er tøffe og sterke. Jeg føler meg faktisk litt sterkere i meg selv etter at jeg startet bloggen. Det er rart at det å være åpen og dermed sårbar gjør meg sterkere.
Det er så mye jeg vil skrive om at jeg er litt inne i en skrivekrise. Tror jeg rett og slett må sette meg ned og lage en plan over alle de tingene jeg vil ta opp og fortelle om.
Nå skal jeg nyte en kopp kaffe før jeg skal til dyst.
Igår spilte mannen ute og det var rett og slett en magisk stemning fra begynnelse til slutt. Og idag håper jeg på det samme. Det er utrolig deilig å sitte en hel kveld med gode venner og god musikk.
Jeg prøver som sagt å bli snillere med meg selv. Det er helt rart hvor vanskelig det er. Igår fikk jeg kompliment for hvordan jeg så ut og jeg klarte faktisk å si takk. Inni meg var det et virrvarr av tanker som satt igang. Kanskje kjolen var for kort? Hadde jeg sminket meg bra nok? Var jeg for pyntet? Burde jeg? Det er så rart at det at noen sier noe fint får meg til å tvile på meg selv. Det er vanskelig å skjønne. Men jeg vet at ho som sa det mente det. Jeg må bare øve videre.
Det å aldri føle jeg strekker til er vondt og fryktelig slitsomt. Det fører til at jeg aldri klarer å slappe av. Jeg må alltid gjøre litt til, bidra litt til, hjelpe litt til. Det å bare sitte stille og ikke gjøre noe koster meg masse, men jeg øver. Jeg blir rett og slett utslitt. Jeg er rundt som sprettball alltid. Idag skal jeg rett og slett ligge rett ut på verandaen og ta livet med ro fram til kvelden. Jeg trenger det idag. Så idag blir det kort blogg, for jeg trenger det og.
Igår skulle hatt dere med på middag. For en opplevelse det var. Nutheim er et hotell her i bygda hvor eldstemann jobba litt i starten av skoletida og nå i sommer har han hatt sommerjobb der. Samme har nest eldste som jobber som servitør. Det å få se de i aksjon var rett og slett magisk. De briljerte begge to. Jeg var altså så stolt. Takk begge to. og takk til dere andre som spiste med oss og satt prikken over ien.
Etter middag var det hjem med flere venner og sang og musikk. Når besøket reiste satt min kjære og jeg og sang karaoke. Det er mange år siden sist, så gøy. Igår var en strøken dag fra ende til annen.
Idag er det mer musikk siden min kjære skal spille på puben. Jeg gleder meg altså så masse. Han er utrolig flink og jeg er så stolt.
Mens jeg sitter og skriver kommer andre tanker inn. Jeg prøver å dytte de bort, men det er ikke lett. Det er nemlig sånn at det å føle at ingen er stolt av deg er vanskelig. Jeg vet at gjengen min er det fordi de sier det. Jeg ser på meg selv og tenker altfor ofte at det er ingenting jeg har å være stolt av hos meg selv. Men dette er helt feil for det første har jeg fire selvstendige, trygge, morsomme og sterke barn. Jeg har et liv jeg kan være stolt av å ha skapt. Men om meg ser jeg ikke dette så ofte. Det ble hakket verre etter at jeg ble ufør. Føler meg som en belastning for samfunnet. Her er jo det rare at jeg ser ikke på andre uføre på samme måte. Det er det flere grunner til, men jeg er jo i perioder frisk nok til å være med på masse. Da er jeg også så klar for å jobbe, så kommer kjelleren eller anfall igjen og veien tilbake til jobb blir lengre igjen. Dette er litt derfor jeg nå skriver litt. Kan jeg lage meg en liten følelse av å jobbe? På blogg.no kan jeg kanskje tjene noen kroner. Det hadde vært fantastisk.
Jeg ville jo ikke søke ufør, men fikk beskjed at nå var nok nok. Jeg hadde prøvd alt og klarte ikke. Jeg tror allikevel ikke jeg trodde jeg fikk søknaden innvilget. Da den ble det med 100% måtte jeg lese igjennom alle papirer fra lege og psykolog. Det var egentlig veldig tøft. Men jeg skjønte at de kunne jobben sin og så mye jeg ikke klarte å se selv. Så ble jeg altså ufør. Første året ble jeg redd for å si ja til noe som helst. Jeg var livredd for å bli sett på som en snylter. Dette har gått seg til litt, kanskje litt mye for nå sier jeg ja til alt. Jeg er fotballtrener, vikartrener, skateansvarlig, nestleder i FAU og oppmann på Alaget. Av og til blir dette rett og slett for mye. Så jeg må ta en runde med meg selv i høst. Det blir ikke lett for alt gir meg noe, men jeg klarer faktisk ikke å ha så mye på mine skuldre.
Sa til min kjære her om dagen at katta er liksom ute av sekken etter innlegget om voldtekt. Det er jammen mange katter som slippes ut og flere blir det. Så blir jeg jo å skrive om de allerede utslupne og. Til slutt blir jo dette materiale til en bok. Nei, nå sitter jeg her og ler. For noen uker siden tenkte jeg ikke på å lage blogg og nå drømmer jeg om å bli en påvirker. Det er noe jeg i hvert fall skal gi et forsøk. Med dere på laget kan det gå.
Da skal bikinien på og sola nytes et par timer. Deilig!!!
Rekordmange lesere igår. Det er rett og slett fantastisk. Fortsett å del, dere fine folk.
Idag kjenner jeg at jeg gleder meg helt vanvittig. Skal spise der de to eldste jobber i sommer. Skal med fire venner og de to miste barna. Blir helt rått. Kommer nok et innlegg i kveld om dette.
Sitter nå her på verandaen og tenker på det livet jeg har nå og det jeg hadde. Dette er noe jeg bruker mye tid på nå. Hvordan klarer jeg å stå oppreist? Hvordan klarte jeg det når jeg ikke hadde barna og min kjære? Hvorfor klarer jeg det ikke alltid? Hvorfor må det være så vanskelig å bli friskere? Hvorfor?
Jeg må ærlig innrømme at jeg føler meg dum innimellom fordi jeg har alt og er lykkelig i livet, men fortiden tærer allikevel. Jeg føler meg dum som ut av det blå får anfall. Jeg føler meg dum fordi jeg ikke har kontroll over egen psyke. Det er helt latterlig, men det er sånn det er. Jeg ser derimot ikke sånn på andre som sliter. Det er meg og meg selv i bokseringen. Jeg er faktisk kremeksempelet på fordomsfull med meg selv. Merkelige greier det der.
Jeg har lovet meg selv å hver dag si noe hyggelig til meg selv. Noen dager er det vanskelig å finne noe, men så ser jeg ungene og da skjønner jeg at jeg kan ikke være så ille. Allikevel kommer disse harde tankene.
Bare det å faktisk si til meg selv at det må ha vært noe jeg har gjort for å fortjene all dritten jeg har opplevd. Men det er jo ikke det. Det som har skjedd meg hadde skjedd andre om ikke det ble gjort med meg. Alltid skal jeg finne forklaringer på alt. Kanskje skjedde det meg fordi jeg taklet det. Jeg står oppreist. Jeg klarte meg. Jeg overlevde.
Det å komme seg igjennom en utrygg oppvekst og ungdomstid er ingen selvfølge. Så vet dere hva? Jeg er sterk. Selv etter at så mange prøvde å ødelegge meg så er jeg her. Jeg sto alene i alt. Jeg er ikke alene nå. Livet mitt er trygt. Barndommen til mine vakre er trygg.
Ingen tvil at å skrive er terapi. Her sitter jeg og klapper meg selv på skulderen. Jeg har mann og fire barn. Jeg er en god kjæreste og ikke minst mamma. Min fortid har formet meg, men nåtiden og fremtiden former jeg med gjengen min. Det må synke inn hos meg en gang. En dag håper jeg at fortiden er fortid. En gang håper jeg at jeg klarer fult og helt å se fremover. En dag håper jeg at jeg husker de gode minnene fra før barn og mann. For jeg husker alle gode minner etter barn og mann. Dette er fascinerende. En ting er sikkert vi skaper gode minner sammen.
