Ny dag og nye muligheter. Takk igjen for at dere leser og håper mange vil fortsette å dele for meg. Trenger all hjelp jeg kan få til å vokse bloggen større.
Idag har jeg gjort noe jeg aldri før har tenkt på en gang. Jeg løp opp alle trappene til Sjøormtårnet. Helt sjukt rett og slett, men fytti så stolt. Igår hadde jeg en skikkelig delt dag for å være ærlig. Så utrolig godt med den starten på dagen idag. Blir bra senere selvom to av ungene skal bort på kamp og jeg skal ikke være med idag. Håper på en liker god opplevelse som igår. Fine unger på kamp er gøy.
Idag kjenner jeg på stoltheten over hva jeg har klart. Så sniker tankene om hva jeg har manglet hele livet seg inn. Jeg skulle ønske jeg hadde opplevd engasjerte foreldre som sa de var stolte av meg. Jeg vet jeg trengte bekreftelse. Jeg vet nemlig jeg lette etter den på feil steder og hos feil mennesker. Veldig takknemlig jeg sklei helt ut, men det var jammen ikke langt fra noen perioder i de sene tenårene. Heldigvis ble jeg mamma og er mamma. det kommer først. Det kommer rett og slett før alt. Det er nok derfor jeg spør de hjemme om hva de synes om at jeg deler mitt innerste. Tenk, de synes det er greit og sier de er stolte av meg. Det er godt å høre det.
Idag er jeg stolt av meg selv. Jeg skal nå nyte litt høst sol i bikini og en lydbok. Mulig jeg titter innom i kveld.
Tusen takk for alle delinger og tilbakemeldinger, bare fortsett med det.
Idag er det første dag i uka. Det betyr trening. Først har jeg unnet meg en rolig start på dagen med TV og strikking. Det er fotballkamp i kveld og jeg har en kropp som ikke fungerer idag, men det går greit. Slik er det etter en helg med moro, tar noen dager før kroppen er tilbake. Håper den blir bedre av trening idag, litt spent på det. Fyller i hvert fall på med litt næring før trening. Det merket jeg hadde effekt forrige uke.
Sitter litt sjokkert og tenker på forrige uke og alt jeg har klart å få til, på tross av de to telefonene om at psykologtimen ble utsatt. Jeg var på Skorve og klarte å jogge 1,2 km !!! Det er rett og slett sjukt. Jeg gikk mange runder med meg selv om jeg skulle reise på fest eller ikke. Det er nemlig skummelt å være alene. Det er skummelt med nye ting og anfallene kommer ofte i disse situasjonene. Jeg reiste på Skorve og klarte det. Jeg reiste på fest og klarte det. Dette får meg til å føle meg litt som Superwoman.
Det å føler mestring er avgjørende for min tilheling. Det å takle nedturene på best mulig måte. Men jeg jobber ikke hver dag med å være mitt beste. Jeg tillater meg å ikke være positiv hver dag. Jeg tillater meg å ikke hoppe ut av senga de dagene som er grå. Jeg nærmer meg at jeg tillater meg selv å være meg.
Som min kjære skrev i sangen ” Halve livet har du måttet vente, på å finne ut hvem du skal bli. ” Dette hadde ikke jeg sett selv før han skrev det. Ikke på ordentlig. Jeg veit jeg sa det, men jeg skjønte ikke på ordentlig. Det er noe av det jeg sliter mest med. Så nå føler jeg at jeg skaper mitt nye jeg. Jeg skaper den jeg vil være. Jeg vil være en god mamma og kjæreste. Jeg er det, men her kan jeg utvikle meg mer. Jeg er nok god nok for gjengen min, men de fortjener det beste. Jeg vil være en venninne som alltid er der, men også en som tør å spørre om hjelp. Jeg vil være en som ikke lar seg utnytte. Jeg vil være sterkere fysisk og psykisk. Fysisk er jeg på god vei, psykisk får jeg hjelp til. Jeg vil være en som trener jevnlig. Jeg vil finne min indre trygghet og ro. Jeg vil akseptere at jeg er et offer og gå videre i livet med den rollen i en koffert. Jeg vil føle meg trygg i ukjente situasjoner. Jeg vil kunne slappe av uten tankekjør. Jeg vil komme delvis tilbake i jobb. Jeg skal ikke tilbake til der jeg var for bare noen få år siden og igjen etter noen mnd med denne hersens pandemien. Det krever masse arbeid nå, men det blir lettere og lettere. Den berømte dørstokkmila blir kortere og kortere. Det blir lettere og lettere. Det blir jo jeg og da. Det blir jeg nok fordi nå har jeg kun fokus på treningen, ikke mat. Vi spiser helt greit, men ingen kurer på meg. Jeg vil ikke være en på diett. Det har jeg prøvd og det var det som fikk meg til å forfalle. Funker for mange, men ikke meg. Og jeg vil ikke dø av overvekt. Ikke denne her, nei.
Må smile litt for jeg vet jo aldri hvor bloggen ender. Og idag var det meningen med et lite innlegg om ukas planer, men den gang ei. Gøy å lese korrektur og tenke at dette ble et kaotisk og fint innlegg, akkurat som meg.
Du,
lag deg en god dag.
PS: Bruk stemmeretten uansett hva du stemmer eller om du stemmer blankt. Jeg har stemt.
Tusen takk igjen. Igår tok jeg en liten bloggpause. Eneste grunnen var at jeg ikke fikk tid.
Igår var en fin dag. Jeg var først på fotballkamp der laget til min kjære og min sønn vant 5-1, så var det rett på fest. Fest to dager på rad er ikke ofte, men du så gøy det var.
En ting som var rart var å være på fest alene. Synes det var litt skummelt på fredagen, men det gikk fint igår. Jeg er jo nesten alltid dama til han som spiller når det er fest. Det var litt rart å bare være Linda. Veldig uvant. Det var flere som kommenterte at det sikkert er vanskelig å kun være dama til musikeren, men det er alltid gøy. Jeg er alltid stolt. Det var bare rart å kun være meg selv. Jeg kjente på at jeg savnet han hele kvelden. Jeg er best i tospann. Altså, jeg koste meg glugg og hadde det super gøy. Det er bare den utryggheten jeg alltid har når jeg ikke er med gjengen min. Den gnager alltid litt.
Det er rart. Jeg er altså på fest og kjenner plutselig at jeg blir kjemperedd for at noe skjer med de hjemme. Jeg måtte bare trekke meg tilbake i et kvarter og puste meg ut av et anfall. Det kokte i huet mitt. Jeg var redd for alt plutselig. Det gikk over like fort som det kom og jeg klarte å kose meg resten av kvelden. Det er slitsomt å alltid være redd for disse anfallene, derfor tar jeg ikke hensyn til dem. Da blir jeg bare sittende inne og jeg vil ikke komme dit igjen.
Idag blir det kun avslapping og muligens noe digg mat. Jeg er litt redusert idag, men guri for en helg.
Tusen takk igjen for at dere leser og kommer med tilbakemeldinger. Jeg trenger delinger og at dere inviterer inn folk til bloggruppa på FB. Takk for all hjelp.
Idag startet dagen med et bad i 13 grader. Det var kaldt, men guri så godt etterpå. Fibroen min var supervond når jeg sto opp. Ble vel litt i overkant med 30000 skritt igår. Men nå etter å ha bedet er den mye bedre! Det er nesten litt magisk hvilken effekt kaldt vann har på smertene.
Denne tar noen valg for kroppen og noen for huet.
Disse smertene har ødelagt fryktelig mye for meg. Jeg har ødelagt mye av tiden min med å høre på smertene og ta hensyn til de. “Lytt til kroppen” , “Nå må du ikke slite deg ut”, “Du ser jo ikke syk ut”, “Hvorfor jobber ikke du da?” , “Klarer DU det?” har jeg fått høre mer enn en gang. Det som er litt stas er at etter at jeg åpnet meg er det endret til at folk uttrykker sin beundring over hva jeg får til med smertene mine og ikke på tross av. Dette bringer meg over på noe annet som nå er litt, veldig sårt å tenke på.
Det jeg har idag er nok både på tross av og med alt som har skjedd i fortiden. Jeg har lært av egne og andres feil. Min kjære og mine barn har en trygg oppvekst selvom vi ikke alltid hadde det. Vi har utrolige barn. Tenk at jeg er en del av grunnen til at de er så bra. Jeg har i alle år lagt mye skyld på meg selv for at jeg er som jeg er. Jeg har i tillegg brukt mye tid på andres valg med meg. Lagt all skyld over på meg selv. Når så mye dritt skjer, må man se seg selv i speilet. Men er ikke det helt feil? Uansett hva jeg har gjort eller ikke har gjort, er det ingen grunn til å ta seg til rette med å misbruke meg. Jeg har ingen grunn til å føle på skyld og skam. Jeg vet det av og til, men klarer ikke helt tro på det. Dette er noe av det jeg trenger hjelp til å få gode verktøy til.
I tillegg har jeg slitt spesielt det siste året med et sinne over hva jeg gikk glipp av. Jeg kjente til og med på det igår da jeg var med Frøken Fryd sin skole på tur. Hun takket flere ganger for at jeg var med og sa at det er så hyggelig å være sammen. Slik var det ikke hos oss. Igår kjente jeg på savnet igjen og tankekjøret satte igang. Jeg har noen mangler her og vet dermed ikke hvor grensa går. Som min kjære skrev “Du gir til andre det du aldri fikk.” Sånne dager som igår blir derfor litt tøffe selvom de ikke skal være det. Derfor blir jeg stolt at jeg gjør det og vet at jeg kan få en reaksjon eller anfall. Det er verdt det. DEt blir litt bedre for hver gang.
Nå skal huset til pers og så er det handling til helgen.
Takker og bukker for alle dere fine mennesker i livet mitt.
Idag ble jeg invitert på tur med skolen til Frøken Fryd. Til Hestnutan 1281moh der det tyske flyvraket fra 2.verdenskrig ligger. Familien var ved det amerikanske i fjor og skulle til det tyske i sommer, men har ikke fått det til. For en tur jeg fikk, for noen unger, for noen lærere, for noen foreldre/besteforeldre. På toppen var jeg altså så stolt!!!! Det var tungt, jeg mistet livsgnisten noen steder, men beit tenna sammen og kom meg opp. Det å se ens egen bygd fra disse toppene altså.
Tenk å få oppleve dette!!!
Rakk så akkurat hjem, kjøre nest yngste på trening, spise litt og så på trening med laget mitt. For en trening det ble. Null krangling og fult fokus. Digger muligheten jeg har til å bidra til fotballglede. Trodde ikke jeg skulle klare å være med som jeg pleier, men joda. De gir meg energi.
Fortsatt i humør
Dette ble en vanvittig vakker dag og mulig kroppen sliter imorra, men det er helt greit. Da skal jeg være kampvert på dagen og møte venner på kvelden og jeg gleder meg til det.
Takk alle som har laget dagen min god sammen med meg idag.
Vært hos tannlegen og så glad vi bor i Norge og at noe blir dekket. Ja, burde vært mer. Ja, jeg er heldig som kan dra til tannlegen. For meg er det prioriteringer det står på. Det er et stort innhugg i vår økonomi at jeg må til tannlegen ca 4 ganger i året, men det er verdt det. Vet det om noen år hadde blitt mye dyrere. I tillegg slipper jeg alle tankerne om hvordan det egentlig står til i munnen. Takk, kjære tannlege. Du ble litt psykolog idag også, sammen med din flotte tannpleier. Jeg setter pris på tiden deres og alle gode ord.
Så er det psykologtimen. Jeg synes det er skikkelig dritt at etter å ha ventet i noen mnd, etter delvis eget ønske, blir den utsatt 1,5 uke. Og de telefonene gjør noe med meg. Det setter igang et tankekjør som ikke ligner grisen. Mange minner fra når ting ikke gikk min vei kommer opp og så spinner det videre. Vært igjennom det meste idag. Jeg vet det er uflaks og jeg vet det ikke har noe med meg å gjøre. Jeg begynner å lure hva greia er liksom. Det må stoppe en gang. Dette med humper i veien er fryktelig vanskelig og sitter i lenge tydeligvis. Livet skjer for oss alle. Noen klarer å bare børste det av seg og gå videre. Jeg er ikke helt der, kan man si.
Så nå må jeg bare fortsette jobben alene litt til. Noen tenker at jeg har jo folk rundt meg og det stemmer. Heldigvis. De kan derimot ikke gjøre jobben for meg. De kan pakke meg inn i bomull og ta vare på meg. Det er godt og trengs nå. Jeg har også mange ting jeg må gjøre og det hjelper. For å si det sånn er jeg veldig glad jeg er blitt en som trener. Da vet jeg at mens jeg trener har jeg fri. Helt fri fra tankekjøret. Samme er det på fotballtreninger og kamper. Idag faktisk også hos tannlegen. Fokuset i disse situasjonene er kun der og da. Ikke før og etter. Kan bare ikke holde meg i gang hele tiden med andre ting enn egne tanker, de må pusles ferdig. Og om en uke får jeg hjelp til det også.
Takker og bukker for at dere leser det jeg skriver. Idag trengte jeg virkelig det og dere.
Skulle ikke blogge før etter tannlegetimen, men måtte bare innom og si at idag må jeg jobbe hardt for å lage meg en god dag. Psykologtimen mandag , som jeg virkelig trengte ble utsatt til neste onsdag og nå kom telefonen at da er ikke psykologen der og den er utsatt til neste fredag. Det er skikkelig tøft, jeg trenger timene mine nå. Jobber litt for hardt hver dag og kjenner at jeg har ikke mye å gå på. Men det går, bare butter litt, skikkelig imot. Det er vanskelig å forklare hva jeg trenger når det ikke er akutt, men jeg trenger ventilering, støtte og behandling. Dere får være de som gir meg de to første tingene frem til behandlingen er i gang. Dere er best.
Noen sier sjølskryt lukter dritt. Det er mulig det. Dusje må jeg i hvert for denne ble lettere varm. Jogget tilsammen 5km i kveld, med pustepauser. Denne kan!!!! Tror kun turer og styrke i sommer har vært greit. Idag jogget jeg og torsdag skal jeg på Skorve. Jeg kan.
