Hva skjer liksom med meg? Del 2

Et bilde sier mer enn 1000 ord. 2 timers trening ca idag. Hadde helt ville smerter idag, men gadd ikke høre på. Etter ca 1,2km var de nesten borte. Og jeg har nå jogget 4 km uten å stoppe eller gå, for så Frisklivstrening!!!

Denne jogget for første gang skikkelig for 3uker siden, klarte da 400m og var superhappy .

Lag deg en god dag.

Slik ser en fornøyd 4kmløper ut.

Tabu meg her og tabu meg der.

Takk til dere som leser og kommenterer og deler. Det trengs.

Idag har jeg sittet og fundert. Skal stå stand på Verdensdagen for psykisk helse. Det kjenner jeg at jeg blir stolt av. Det er så langt utenfor komfortsonen som mulig, men jeg er ikke redd. Det er bare utrolig viktig å gjøre det. For meg er det mitt bidrag, i tillegg til bloggen vår, for at dette med psykisk helse blir mindre tabubelagt. Håper at folk tør å stoppe og slå av en prat, blir jo spennende også. Tenker nok at folk i hvert fall sier hei. Viktig er det uansett o da har jeg prøvd å gjøre mitt.

Mer enn en gang har jeg kjent på dette med at det er tabu å prate om usynlige sykdommer og ens psykiske helse. For meg har det vært tøft å bli åpen om det. Jeg vet bare at for at jeg ærlig skal kunne si at jeg aksepterer egne utfordringer, må jeg være åpen. Det er tøft som bare det, men også verdt det. Åpenheten har for meg ført til mindre angst. Jeg har i tillegg blitt mye flinkere til å prøve nye ting, i slike triggersituasjoner. Det er vanskelig å balansere dette med å ikke gape over for mye og det er nok der psykologen kan hjelpe meg masse.

Jeg må si at jeg føler meg heldig som har det helsevesenet vi har. Takk! Jeg har fått helt utrolig hjelp med kropp og sinn. Frisklivssentralen har endret min fysiske form markant, sammen med inspirasjonen fra halvmaratonløperen og min aktive gjeng her hjemme. Takk for at dere holder meg igang. Legen min henviser med en gang dit hun mener det er best for meg. Jeg blir imponert at hun bare gjør det og at hun stiller gode spørsmål så jeg føler meg trygg i våre felles valg. Takk for at du er streng og trygg. Selvom det var vanskelig å komme igang med ny psykolog var det en god grunn til det og nå er jeg helt rolig på at det blir en relasjon mellom oss og den blir trygg. Takk for en god start. Til slutt min fantastiske tannlege. Tenner har alltid vært et problemområde og i mine tunge perioder har de kommet i siste rekke. Nå kan jeg si at tannlegeskrekken er nesten borte og helt borte når jeg skal til min tannlege. Hun og hennes medhjelpere har gjort noe med meg. Jeg gleder meg ikke til det hun må gjøre i denne munnen, men gleder meg til å se dem. Det er rett og slett hyggelig og det er trygge relasjoner der. Takk for at dere tar vare på meg.

Det kommer nok mulig et innlegg til idag. Jeg vil avslutte med å takke alle dere der ute som hjelper meg med å åpne opp om alle tabuene i livet mitt. Noen av dere har til og med åpnet dere for første gang om deres. Det vi alle må huske er at vi er ikke alene. Selvom de rundt oss ikke har opplevd det samme som oss har de andre traumer i sine liv. Det er bare så viktig at vi som medmennesker er der for hverandre.

Du,

lag deg en god dag.

PS: Ta deg en gåtur i høstens litt kjølige vær.

Min helt egen kosegris

 

Hva skjer liksom med meg?

Takk for alle meldinger og at dere leser og deler.

Idag er en av mine drømmer oppfylt. Mannen og to sønner var på alagstrening sammen. Det var rørende og se på. Jeg hadde meg en skikkelig treningsøkt og idag klarte jeg 3km! 3km! Det aller beste med økta var å sette meg ned og se på tre av hjertene mine spille sammen. Felte en tåre ja.

I tillegg har jeg bestemt meg for å stå på stand når det er Verdensdagen for psykisk helse (dvs dagen før siden det er en søndag). Jeg har kontaktet lokallaget og senteret og det er i boks mer eller mindre. Dette er helt utenfor min komfortsone, men det er viktig og jeg brenner skikkelig for temaet, så dette blir bra. Håper noen kommer innom. Mer info kommer.

Nå skal jeg nyte kvelden med min kjære mann.

Lag deg en god dag.

Stolt dame dette her.

Min sønn, halvmaratonløperen.

Hei og hopp. En ny dag er her. Den er litt uforutsigbar. Det er litt som skjer og jeg skriver ikke om det før jeg vet. Store greier på gang for å si det mildt.

Idag skal jeg ha meg en treningsøkt og gleder meg en treningsøkt og det gleder jeg meg til etter en helg uten noe trening. Det vil si vi jobbet igår, men ble ikke veldig sliten av det. Ble mer sliten av husarbeidet for å si det sånn. Med to katter i hus er det hår overalt, men litt mindre idag. Litt usikker om det blir banejogging eller bakkeøkt idag. Må se hva som passer best i forhold til tiden. Ene gutten har dobbeltrening idag, så han er borte halve kvelden. Men det er jo dette han vil, så det er bare gøy.

Fotballen er jammen en stor del av livet og hvert år er vi litt i vakuum når sesongen er over, men det er heldigvis litt igjen nå. Alaget har endel kamper igjen, så har fortsatt oppgaver som skal gjøres og det er gøy. Det er nemlig jeg som er kampvert på hjemmekamper og det synes jeg er utrolig koselig. Håper vi snart kan slutte å registrere for smittesporing, men gjør det fortsatt med glede. Når vi kan slutte med det er hverdagen helt tilbake igjen. Denne pandemien altså.

Må skryte litt av eldstemann. Han løp halvmaraton igår på 1:54:06. Dette er utrolig inspirerende. Dette er en som startet med løping i januar. Vi har alltid sparket fotball, men ingen av oss har vært noen løpere. Så fant altså han ut at når jeg prøvde å pushe kondisjonen min skulle han og prøve på det. For en utvikling han har hatt. Det er helt fantastisk å få være med i prosessen hans. Skulle gjerne heiet han i mål, men jeg vil vente litt til før jeg reiser til Oslo. Vil reise når det er trygt uten munnbind.

Min kjære eldste sønn, du er helt rå. Jeg er skikkelig imponert over sin stå-på-vilje. Hvor ender dette? Du sier det ikke blir maraton? Vi får se da. Regner med det blir flere halve i hvert fall og tiden endret. Jeg gjettet forresten på 1:55, så mor har alltid rett. Nå er det bare å hvile idag, så er jeg sikker på at du er igang igjen imorra. Du er en maskin. Tenker du gleder deg til litt styrketrening nå. Det å ha treningen sammen, selvom du ikke bor hjemme lenger er helt supert. Takk for all støtte og pushing og at du har trua på meg. Elsker deg herfra til evigheten.

Min sønn halvmaratonløperen.

Kjære leser,

lag deg en god dag.

 

En rar dag

Takker masse for at dere leser og deler. Fortsett gjerne med det.

Idag var det da første psykologtime. Det var litt nervepirrende i forkant. Så ringte hun og det gikk greit. ikke mer, ikke mindre. Fikk sagt at det har vært tøft at det har blitt utsatt flere ganger, men at jeg også forstår det. Var ikke vanskelig å høre at hun hostet og ikke var helt i slag. Vi fikk en god oppstartsamtale og jeg er faktisk ved godt mot. Jeg tror ikke det skader vår relasjon med utsettelsene og telefonsamtale. Det har jeg nemlig vært redd for.

Idag er alle utenom Frøken Fryd hjemme siden vi måtte hurtigtestes med negativt resultat på alle. Flott opplegg i kommunen der det ligger tester på to steder hvor vi bare kunne hente og teste sammen. Det er ikke godt, men nødvendig. Etter at det var gjort var det ut og handle inn til helgen og til uka, dvs klementinene ryker nok i helgen. Barna er hekta. Det er gøy, slik er det hvert år når de endelig kommer i butikken og er gode.

Jeg fikk opp en godt minne fra barndommen med dette. Jeg hadde atopisk eksem og tålte ikke sitrusfrukter og masse annet. Mamma var helt hysterisk med dette, så ille at jeg måtte bade hver dag og sove med hansker og alle klær måtte være 100%bomull. Heldigvis vokste jeg det av meg. Uansett, til jul fikk jeg spise klementiner. Det var så godt og det var det jeg gledet meg mest til. Så godt med et godt minne. Vet mamma kjente på dette om jeg reagerte, men hun la nok lokk på seg her og lot meg nyte uten at hun stresset med det. Takk, mamma.

Idag skjer det litt kule greier jeg kommer tilbake til til uka.

Du,

lag deg en god dag.

PS: Jeg skal bake skoleboller, hva er din bakefavoritt?

This is me today

I beste fall et vennskap.

Takk, kjære lesere. dere altså. Del gjerne videre. Hopper oppover når dere gjør det.

Må ærlig innrømme at idag har jeg vært igjennom mange følelser. Grått av glede, sinne og frustrasjon. Skal lede dere gjennom dagen hittil med litt attåt.

Say what?!?

Idag løp jeg sammenhengende 2km! Jeg hadde faktisk ikke trodd det var mulig for 2,5 uke siden. Heller egentlig ikke idag før jeg startet. Kjente meg litt tung i kroppen idag, men skulle jogge litt før trening. Mandag for 2,5 uke siden jogget jeg min første 400meter ute sammenhengende, har alltid måttet gå litt. Idag altså 2km. Det er så utrolig gøy. Så var det trening etterpå. Idag var det litt anderledes trening, men fortsatt styrke og kondisjon, var utrolig gøy.

Etter dette skulle jeg på kafe med en nydelig venninne. Rett før ringer de fra psykologen igjen. Kjente hjertet dunket hardt da. Det blir ikke oppmøte imorra, men telefontime. Dette må jeg ærlig innrømme at var et slag i magen. Jeg sliter allerede nok med relasjoner og denne skal starte på telefon, men må starte så har ikke valg egentlig…

Fikk kommet meg på kafe og det var utrolig hyggelig. Det er altfor lenge siden sist. Vi hadde litt lite tid som vanlig, men slik skjer. Det å ha disse gode samtalene er deilig. Det å kjenne gode mennesker er et privilegia.

Jeg er vel et av de mest sosiale mennesket noen kjenner, men jeg er ikke det. Jeg er mye hjemme. Mye alene. det å bli kjent med nye er vanskelig. Når en i tillegg har brent seg på mennesker før blir det å ta kontakt med nye folk tøft. De gangene min kjære er med er det ikke vanskelig for da har jeg en utvei, men ellers sliter jeg. I tillegg er det vanskelig å lese om alle som er på supre turer og sosiale tilstelninger der en ikke er invitert. Den digitale verden har brakt det perfekte livet inn i stua til oss som ikke er perfekte. Og det er selvfølgelig slik at alle er ikke perfekte. Det er ingen som er det. Jeg er selv altfor dårlig på å invitere folk på besøk eller invitere meg selv bort, men jeg prøver. Nå under pandemien er jeg så glad for at jeg har gjengen min. Tenker med gru på de som er alene.

Det å flytte vekk fra venner og familie var vanskelig, men allikevel helt riktig. Det har vært vanskelig å finne plassen sin i og med at alle har nok med sitt og sine. Jeg har prøvd å komme inn, men det har rett og slett til tider vært tøffe tak. Det er allerede vennegjenger og det er ikke alltid plass til flere. “Alle” andre er fornøyde med det de har. Jeg vet at jeg er ram på å komme i kontakt med nyinnflyttede. For det å føle seg alene på ny plass er vanskelig. Ser det på de jeg er mer enn bekjent med nå og blitt venner med er flertallet innflyttere. De har ikke gjengen sin og man har liksom skapt sin egen. Vet ikke hvor jeg vil med innlegget og finner ikke en god måte å avslutte på. Jeg tenker i hvert fall at om en tenker at noen virker hyggelige si hei og inviter dem på kaffe eller kafe. Det kan være helt avgjørende for at dette mennesket blir i bygda og du kan i beste fall du ende opp med et vennskap. Jeg vet at de fleste vennene jeg har har jeg fått i voksen alder.

Tenker å avslutte nå og forberede middag. Her er det fotballettermiddag med to treninger og en kamp. Må bare bli bra. Må huske ullgenser.

Kjære du,

lag deg en god dag.

Fotballmamma og kjæreste da.

Jeg er visst en som liker trening.

Takk for mange tilbakemeldinger på forrige innlegg.

Jeg ville bare innom og si at jeg har laget meg en ganske god dag idag, selvom mye er tøft nå. Fikk spørsmål om det å gå til psykolog kommer itl å hjelpe meg. Svaret er delt. Ja etterhvert masse. Nei, i begynnelsen blir jeg nok litt dårligere. Men puslespillene må pusles og det trenger jeg hjelp til.

Idag ble det gode samtaler med mann og barn. Kjenner at man lever et tidvis meget godt liv. Det å ha dager som dette med de minneverdige samtalene er alfa og omega for meg. Det å få servert rett i trynet at barna våre er oppegående, høflige, smarte på kunnskap og sosialt intelligente og rett og slett fantastiske er bare godt. Det at mannen min sitter og prater med meg gjennom tårene mine og hjelper meg med mine puslespill, uten dømmende tone eller blikk, gjør at jeg føler meg elsket.

Flere ganger idag kjente jeg at jeg egentlig ville ut og trene, men det er trening imorra og jeg skal la kroppen min hvile litt, så ble en liten rolig tur bare. Godt det også. Trening starter å ha en innvirkning på smertene mine. Kom på idag at jeg er tilnærmet medisinfri. Hatt få migreneanfall og fibrosmertene er bedre. Det er rart for høsten kommer og da pleier de å eskalere litt. Spent på om dette fortsetter, men nyter det nå. Må bare til slutt vise et bilde. Til venstre og høyre på tirsdag. Det er faktisk bare i sommer og det er samme topp og til venstre er da magen plassert i en trang tights. Gøy å se endringen, selvom det her ikke er mange kilo mellom.

Lag deg en god dag.

Jeg er litt mindre blitt.

Jeg leter etter svar jeg ikke får.

Takker og bukker. Det er utrolig hyggelig at dere leser bloggen vår. Håper vi får den til å vokse litt mer.

Idag tenkte jeg at jeg bare skulle ha en dag med TV og strikking. Jeg er helt kjørt i huet. Trur det er mye pga psykolog på fredag. Livredd for å bli skikkelig dårlig igjen. Leste på nett igår at det å ikke kjenne følelsene helt ut spiser en opp og at det kan bli verre av det. Det er jo dette jeg har gjort. Jeg tør ikke kjenne på følelsene helt ut, for jeg er redd for å bli de.

Nå for tiden har jeg grusomme mareritt igjen. Jeg våkner av at jeg gråter eller i smerter. Det er misbrukene og voldtektene. Det jeg har begynt å kjenne er et enormt sinne. Dette sinnet kjenner jeg av flere grunner tror jeg. Det er sinne over at disse drittsekkene har valgt å gjøre dette mot meg. Jeg klarer ikke skjønne hva det gir et menneske å ødelegge et annet. Jeg klarer ikke og vil heller ikke. Fytti, som tårene triller her jeg skriver. I tillegge er jeg rasende for all den tiden de har stjålet fra meg. Noen har søren fått 30 år av livet mitt. Det er så utrolig lenge. Jeg blir forbanna over å fortsatt høre latteren i stua, mens jeg ble misbrukt i naborommet. Jeg blir sint over hva gjengen min faktisk må stå i sammen med meg fordi jeg sliter. Jeg blir sint over all den støtten jeg får nå, men ikke fikk da.

Så er det vanskeligste. Jeg er så sint på meg selv. Jeg rett og slett skammer meg. Hvordan kan alt dette skje et menneske om en ikke har gjort noe for å fortjene det? Jeg blir forbanna at jeg kan si dette til meg selv gang etter gang, år etter år, for jeg hadde aldri sagt det til noen andre. Aldri hadde jeg lagt skylda for overgrep over på offeret, men gjør det altfor ofte, nesten hele tiden, på meg selv. Og jeg hadde ikke skyld. Ingen skyld. Men hvorfor skjedde det? HVorfor skammer jeg meg?
Jeg leter etter svar jeg ikke får.

Dagens ansikt under bloggskriving.

Klarer heller ikke skjønne at ingen hjalp meg. Hvordan i all verden fikk jeg ikke hjelp? Hvorfor var det ingen som så? Og så når jeg først forteller noe kommer spørsmålet fra ens egen mor “Var du full? Hva hadde du på deg?” Hvordan er det mulig å føre seg verdifull da? Jeg leter etter svar jeg ikke får.

Jeg vet at hadde noen rørt noen av mine nærmeste hadde de hatt all støtte. Jeg vet at skjer det noe med meg nå, så har jeg det. Det er en tanke som slo meg akkurat nå og som jeg skal holde på. Jeg vet at om noe skjer meg har jeg noen som passer på meg og støtter meg, men det har jeg jo når ingenting skjer heller. Min gjeng er der alltid og mine venner også. Jeg skjønner i dette sekund hvorfor jeg velger bort de som ikke stiller opp for meg. Jeg kan ikke ha de i livet som ikke er der for meg, for jeg er mye.

Jeg nærmer meg slutten av innlegget idag. Jeg må rett og slett ta en pause. Det er nesten så jeg ikke vil lese korrektur idag, for dette var heftig. Fingrene har flydd over tastaturet og jeg vet nesten ikke hva jeg har skrevet en gang. Det jeg vet er at det hjalp. Nå skal jeg krype under teppet og se en film over en kopp kakao, bare fordi jeg fortjener det.

Og du,

lag deg en god dag.

 

 

 

Dårlig samvittighet fordi???

Så sitter man her og skjønner enda en gang ikke egne reaksjoner. Gleder meg veldig til fredag og komme igang med behandling. Har stålkontroll på kroppen, men huet er et skikkelig kaos.

Avtalen idag var at jeg ikke skulle være med på fotballkamp. Jeg planla middag med mann og kun en av ungene. Alt ble anderledes. Det ble litt kaos pga få spillere til kamp og litt mye stress med det. Sønn kommer hjem mett. Dette fører til at jeg og min kjære får en super middag bare vi to. Koser oss og så kommer knyttneveslaget i magen. Dårlig samvittighet for at jeg ikke er med. Dårlig samvittighet for at jeg ikke venter til sønn er sulten igjen. Dårlig samvittighet for at jeg ikke kun klarer å nyte uten alle teite tanker. Dårlig samvittighet generelt. Jeg klarer altså ikke å sitte i dette nydelige øyeblikket.

Nydelig øyeblikk.

Men etter noen harde bokserunder i huet snudde det jammen. Jeg skal lære meg å nyte nuet en gang. Jeg skal lære meg at selvom jeg ikke alltid er med er jeg god nok. Jeg skal lære meg at det er lov å nyte livet med min mann eller med et barn eller alene. Jeg skal lære at jeg er god nok, mer enn god nok.

Nå skal jeg ned og mulig spise litt soft is og hente en restepose med mat.

Skal i hvert fall lage meg en god dag videre.

Kjære vakre du,

lag deg en god dag.