Etterpå..

Så klarte dere igjen å få meg inn på topplista.  Hverdagene altså…. Er rett og slett ydmyk og takknemlig.

Så kom siste dagen i ferien. Været er elendig, huet er tungt og våknet egentlig kun med en gigantisk klump i magen og høye skuldre og dritthumør Det var tydeligvis varmt idag natt for vakna til at to stykker sov i sofaen. Jeg satt meg bare ut i øspøs regn og torden og leste. Merket humøret kom sakte men sikkert.

Så fant jeg ut at idag gidder jeg ikke styre masse i huset. Men måtte jo gjøre noe, så dermed satte jeg igang med bordkort til konfirmasjonen til Sprettballen vår. Det som er gjort er gjort. Det som skjer skjer. Fikk til og med forberedt snacks til matboksene som lages fra og med imorra. Gleder meg.

Jeg har en venn som er utrolig god på dette med å se fremover. Det som har skjedd har jo skjedd. Men hva kommer etterpå? Det vet vi ikke, men… For meg har jeg nå skjønt at jeg kan gjøre fremtiden litt lettere med å forberede meg. Det jeg kan vite på forhånd er topp. Så er det litt mindre som kommer overraskende og fører til mye mindre usikkerhet. Dermed blir det også færre triggere.

Det som har vært får jeg ikke gjort noe med, men… Det er ikke greit mye av det som har skjedd, men…. Jeg kan jo prøve å lukke dørene til fortiden så ofte som mulig og nyte nuet og drømme om fremtiden. Jeg vet at konfirmasjonen blir mer avslappet med alt jeg har gjort i forkant og jaggu er jeg i gang. Mannen og sprettballen har gjort masse allerede. Jeg er heldig.

Nå er det en time veranda med ny bok. Etterpå blir det pasta med salat. Etterpå er det fotballtrening for mannen. Da skal jeg lage 10 bordkort til og spille med kidsa.

Det jeg sier til dere hver dag glemte jeg i dag tidlig, men lager det nå.

Lag deg en god dag.

Jeg lager meg en god dag

Hverdagene altså….

Jaggu kom Verdiløs…  inn på topplista også. Det er faktisk helt utrolig. Takk. Trenger alle lesere og delinger jeg kan få. Vil jo nå ut til flest mulig.

I natt var enda en natt jeg ikke klarte å sove. Det er utrolig slitsomt når alle tanker kastes på en om natta. Jeg har virkelig prøvd alle tipsene jeg fikk på et søvnkurs jeg var på for å sovne. Men denne gangen får jeg det ikke helt til. I alle år har søvn vært vanskelig i perioder. Gått med type et par timer søvn i månedsvis tidligere, så det er ingen krise her ennå. Jeg klarer å snu det og blir mye lettere når hverdagen er tilbake.

Hverdagen ja, det er sikkert ikke lov å si i en ferie , men jeg gleder meg faktisk til hverdagen igjen. Jeg elsker ferie, altså. Elsker den ekstra tiden med barna og mannen. Allikevel merker jeg at etter jeg ble syk blir jeg utrolig sliten og nesten litt apatisk på slutten. Selv det å velge middag blir et ork. Kunne vært flinkere å planlegge middager selvfølgelig, men det tar bort mulighetene til å være impulsive. Merker også at jeg er så ekstremt opptatt av at alle skal ha det bra og ha noe å gjøre. Tidvis foreslår jeg masse ting som jeg egentlig ikke orker eller vil bare for at alle skal ha det bra. Og her er poenget tror jeg. Jeg har det ikke bra akkurat nå. Akkurat nå er det skikkelig tøft.

Jeg vet ikke helt hvorfor det er tøft. Det kan hende jeg har gjort for mye og rett og slett trenger litt ro. Jeg vet jeg trenger rutiner for å få det best mulig. Egentlig det som er rart for rutiner hadde vi ikke før. All usikkerhet i livet trigger meg en del og derfor har jeg bevisst øvd på å ikke planlegge i sommer. Det er nok derfor denne lille runden med elendig søvn kommer.

Imorra er en ny dag og en ny uke. Så da tenker jeg at en liten plan neste uke er på sin plass. Mandag og fredag blir det i hvert fall trening. I kveld skal middagene settes opp. Onsdag er det skolestart og det er vi klare til, bare litt hår som må farges. Jobb onsdag og torsdag. Sesongstart på fotball torsdag. Til helgen har min mann to spillejobber som mor skal være med på. Det blir en bra uke det der. Ser nå at det er jammen ikke ferie i hverdagen.

Idag er det biff til middag og om været holder seg blir det nok litt bading, tror jeg.

Lag deg en god dag.

Verdiløs…

Jaggu klarte dere å få  Ferie….  inn på topplista også. Takk! Jeg setter pris på hver og en av dere som leser og deler.

Som dere vet går jeg til psykolog og var der idag. Fokuset i timen var å finne min egenverdi. Finne ut hvorfor jeg er verdifull for meg selv. Finne ut hvilke verdier jeg mener jeg innehar. Det å forklare hvorfor andre er verdifulle for meg er ikke vanskelig. Det å skjønne hva andre ser i meg ikke så lett. Det å se meg selv i et godt lys er heller vanskelig.

Tanken med å føle meg verdiløs er vond. Den kommer dessverre ganske ofte. Det skal lite til for å trigge den tanken. Mye av dette stammer nok fra barndommen. Ingenting var bra nok. Jeg ble ikke tatt vare på og ble dermed også utnyttet på verst tenkelige måter av diverse kjipe folk. Dette har jeg tatt med meg. Når store ting skjer i livet nå setter dette igang en indre kamp. For jeg er verdt noe. Jeg skal øve meg på å si dette til meg selv.

De som har gjort meg vondt fortjener ikke mer av meg nå. De tok seg for, men nå er det min tid. Jeg øver på å leve. Jeg skal nå øve på å være snill med meg selv. Så idag har jeg rydda litt i huet, vært på lunsjdate med min mann, trent, dusja og nå er det veranda i noen timer. Dette gjør meg godt og jeg trenger mer av det som gjør meg godt. Så idag blir det en lett middag før treningskamp for min min mann.

Nå skal jeg nyte boka, været, livet og meg selv. Kanskje jeg finner ut en ting eller to om meg selv også.

Lag deg en god dag.

Ferie….

Hei alle dere fine lesere. Det forrige innlegget Tankekjør og alenetid traff visst noe hos en del av dere for jeg hoppet  oppover på topplista. Så takknemlig for alle dere som leser og deler. Fortsett gjerne med dette. Det å skrive hjelper meg veldig, men innrømmer lett at det at noen leser det jeg skriver det hjelper veldig det også.

Så idag er det altså snakk om ferie ser jeg på overskrifta. Mannen og min sin ferie er over. Jeg har tenkt mye på ordet ferie i ferien. Høres vel rart ut, men det er ingen selvfølge å ha ferie. Jeg har ikke hatt ferie på mange år. Har vel ærlig savnet det litt veldig. Det å ha tid å hente seg inn på, for det er det ferie er.

Jeg elsker mine barn. Det er jeg rimelig sikker på at det ikke er noen tvil om. Når de har hatt ferie, mens jeg var ufør uten jobb, har jeg blitt sjukere. Ikke på grunn av dem i det hele tatt, kun av meg selv. For da slår turbogiret inn. Vi skal gjøre alt og sier de nei har jeg havnet inn i et tankekjør om hvorfor de ikke vil være med. Ingenting er bra nok. Det har vært mat fra bunn av, om ikke har jeg vært en dårlig mor. Selvom vi ikke har reist mye har jeg altså vært en ekstrem aktivatør, når slutten av ferien da kom hadde de en utslitt mamma som var sjuk på toppen. Dette skjer jo fordi jeg vil skape en minnerik barndom for dem.

Denne ferien ble så anderledes. Første uke jobbet vi med bakveggen på huset alle sammen. Jeg ble med frem til et nytt overtråkk og tok da heller ting inni huset. Uke 2 ble fylt med en tur til Gøteborg med hotellopphold og masse familietid. Så var det hjem til countryfestival. Uke 3 ble fylt av maks avslapping og litt shopping på meg og Frøken Fryd. Jeg er rett og slett stolt over at vi har klart å slappe av. I tillegg vet jeg at vi har skapt minner.

Den Lisebergturen kommer vi aldri til å glemme. Det var lite kø i attraksjonene, enorm kø på restaurantene og massivt regnvær. Og vi? Vi hadde det knall!

Tror mye av grunnen til at jeg klarte å roe ned i ferien, er at jeg var helt utslitt fysisk og mentalt før ferien. Nå igår var jeg tilbake på jobb og det var rett og slett fantastisk. Så godt å se kolleger og ikke minst kundene igjen. Har nok ikke savnet jobben i ferien, men så glad for å være tilbake. Igår fikk jeg i tillegg en ny kunde som sa at hun hadde  sitti med sin søster og diskutert meg og kakene. Jeg ble jo litt nysgjerrig. De hadde blitt enige om at kakene var nydelige og hjemmelagde. Det er de. Tror vi har Norges beste kaker. Så over til meg. De mente jeg var skapt for jobben min. Aldri før hadde de sett en som behandlet folk på den måten jeg gjorde. Jeg behandlet alle likt. Fikk alle til å smile. I tillegg var jeg tydelig så stolt av jobben, plassen og ikke minst kakene. Jeg endret dagen til mennesker i følge denne vakre damen. Kunne ikke annet enn å takke. Jeg er utrolig stolt av jobben min og det vi har skapt der.

Og derfor er jeg nå glad ferien er over. Idag skal vi allikevel på en liten kosetur jeg og de to minste. Bare titte litt, handle litt og på kafe. Nyte fridagene er lett.

Så idag gjør jeg selv helt bevisst det jeg ber dere om.

Lag deg en god dag.

Jeg har hatt ferie 🙂

Tankekjør og alenetid.

Dere altså, holder meg på topplista. Det er faktisk litt stas, oki veldig.

Så er siste dag i ferien her og det kjennes helt greit ut det. Det å endelig ha ferie er jo rått i seg selv og for en ferie. Gleder meg skikkelig til jobbene denne uka, skal innom alle tre. Det som er veldig kjipt er at da er permen til nest eldste også ferdig, men ikke lenge til han kommer hjem en tur igjen. Så det skal nok gå bra, men jeg er på mitt beste når alle er her. Trenger så intenst mine rundt meg, helst hele tiden.

Så til dagens tema, som henger seg på dette å øve på å leve. Jeg trenger mine rundt meg for å føle meg bra. Det å gjøre ting sammen er mitt behov. Jeg bor med en gjeng som har behov for noe alenetid og det er det jeg øver på å få behov for og. Det at de trenger alenetid betyr jo selvfølgelig ikke at de ikke vil være med meg. Mitt tankekjør i tøffe perioder er helt sinnsykt.

Tankekjøret er ikke selvskapt. Det er skapt av mennesker og traumer fra fortiden. Jeg jobber hardt for å bygge opp min indre vegg mellom fortid og nåtid. Med PTSDen skjer det at en lukt, lyd eller episode i nåtiden hiver meg inn i fortiden og setter igang et  voldsomt tankekjør og flashback. Det er som om det som har skjedd skjer på nytt. Heldigvis er verktøykassen større og jeg prøver alltid å hente meg tilbake til nåtiden. Mitt mantra er “Fire friske barn”. For jeg har en trygghet i nåtiden. Jeg er trygg i 2022. Min mann passer på meg. Jeg har fire friske og velfungerende barn. Jeg har jobber. Jeg har hus og bil og en ok økonomi.

Alt dette er selvskapt av min mann og meg. Vi har skapt en trygghet for oss selv og våre.

Måtte bare innom og skrive ned mine tanker. Nå er det litt alenetid med Trude Teige sin bok Pasienten. Anbefaler Kajsa-serien på det sterkeste. Hvem hadde trudd at denne ble en leser? Ikke jeg for noen måneder siden, men er nå blitt det.

Lag deg en god dag.

Ferien er over

Fotball!!!! Jeg takker for nå!!!

Havna faktisk inn på topplista med en gang…. Lurer på hvorfor… Jo jeg veit det. FOTBALL!!!!

Igår reiste vi til Eventyrøy i Seljord da jentene kom hjem fra NC og de fineste jentene.

ble overrasket. Sååååå gøy!!! Takk, dere flotte jenter og trenere. Det ble B-sluttspillfinale!!! DERE!!!!

Jeg hadde tenkt å legge ut et innlegg idag og det skulle handle om at jeg elsker fotball så mye og nå gir meg. Fotball var altså, det jeg skulle skrive om. Så mye fotball har gitt og kommer til å gi meg. Jeg har aldri spilt fotball. Var borti litt på løkka på Smestad… Blei kalt for HildaGunnGerd, for ingen visste hvem jeg var…. Trist, egentlig.

Jeg kom meg til Seljord og Flatdal, med han latterlig kjekke keeperen på alaget,Han lurte meg, trodde jeg. Noen pratet om Fladdal…. Jeg ante ikke hva de prata om, Selma??? Aldri hørt om den ormen før. Fotball?? Nei, det driter jeg i.

Det tok ikke lang tid før de kule gutta mine skulle sparke fotball… Trenere??? Nei det var det manko på. Så da sa jeg ja. Jeg ble FOTBALLTRENER. Sånn, nå kan du le. Dette var jeg i cirka 14 år!!! Så trengte de oppmann på alaget… Så ja, det var jeg i mange år. Og avslutter mitt frivillige fotballiv nå. Herfra og inn er jeg bare heiagjeng.

Jeg var altså,  trener i mange år for barnefotball og endte som lagleder, som det så fint heter nå, på A-laget. Nå gir jeg meg. Ga beskjed til trenerne her om dagen og nå er det offentlig.

Kjære SIL og FIL, jeg digger dere alle som en. Nå er min tid over. Stafettpinnen gis videre.

Før jeg sier takk og farvel, må jeg si takk Mister Øyvind Oland. Du offentliggjorde det idag, du og. For en mann du er!!! Og kjære Ida, for en dame du er. Endre og vakkerlille, dere heier på SIL alltid (om dere lurte og ja det er lov å heie på det ene laget i Manchester også)!!! TAKK!!!

Myrvangfamilien, orker egentlig ikke å skrive om dere, TAKK!!!

Kjære fineste familien min. Dere har sparket og sparker alle mann alle. TAKK!! Jeg elsker dere!

Så drømmer jeg om at alle dere som lurer på å være trenere, oppmenn, frivillige… bare si ja!!!! Jeg lover dere, det er verdt det.

 

Så hvorfor gir jeg meg??? Hvorfor gir Øyvind seg? Tror vi begge er enige om årsaken… Vi skal heie videre som bare det!!! Men nå er det familie som må få førstepri… Det handler ikke om fotballen, for den elsker vi. Det handler om at vi digger dere begge to. Takk for alt fotballen! Vi sees snart. Da har dere en heiagjeng med følelser på utsida av kroppen.

TAKK!

Lag deg en god dag.

 

Øver på å leve.

Hei igjen dere fine folk!

Så godt det er å være tilbake. Tenkte på å skrive i går også, men valgte å ikke gjøre det. Litt sammensatt grunn. Det typiske med meg er at jeg etter en runde med depresjon blir overaktiv. Da skal alt tas igjen og det ender dessverre ofte sånn at jeg blir skikkelig sjuk. Antall anfall øker og livet blir igjen tungt og jeg jeg havner igjen ut i depresjon. Så nå skal jeg igjen øve på å la denne depresjonsfrie runden være så lang som mulig.

Det høres nok rart ut med å øve, men det er det jeg gjør. Jeg øver på å leve. Hver dag for meg er en øvelse. Hvordan skal jeg klare å forklare dette godt? Jeg mener nemlig dette er viktig. Jeg elsker å leve stort sett. Andre dager føler jeg ingenting. Det er tungt å bare gå følelsesløs eller trist over lang tid. Hva som får meg til å elske livet er jeg litt usikker på, men vet noe.

Jeg elsker mine barn. Tenke seg til å ha fire friske og fantastiske barn. De er inkluderende, morsomme, lojale, ærlige, smarte, hjelpsomme og forståelsesfulle. Det er ikke bare bare å leve med en som meg. Ene dagen står jeg og setter igang med vannkrig og andre dagen klarer jeg ikke lyder.

Jeg elsker min mann. Minn klippe, min helt. Han ser Sola i meg når jeg ikke der den selv. Han aksepterer hele meg og det setter jeg uendelig pris på.

Jeg elsker mine jobber. Det at noen har tatt sjansen på å ansette meg er helt vilt, men jeg tenker at det var verdt det for oss alle. Jeg kjenner en skikkelig mestringsfølelse og vet at jeg gjør gode jobber. Takker allikevel alle dere som tok sjansen.

Jeg elsker musikk. Det å lytte til musikk er herlig. Det å få se min mann alene eller med band er fantastisk. Det aller beste er å møte mennesker og denne sommeren har vært fylt av nye og gamle venner.

Jeg elsker mine venner. Dere er ikke mange, men fy så gode dere er.

Jeg elsker plassen jeg bor på og huset vårt.

Jeg elsker trening. Dette er det jeg alltid glemmer i rundene mine, men lettest å komme tilbake til om ikke jeg har tråkket over, men det overser jeg bare litt nå.

Så over til denne øvingen da. Når man har så mye man elsker som jeg har, da må man prioritere. Det er jeg faktisk elendig på. Jeg har gitt alt for mye til alle andre og det som gir de noe. Jeg har i tillegg gitt for mye til det  og de som stjeler energien min så jeg har mindre igjen å gi. Nå er det å øve på hva som gir meg noe. Det er lett å finne ut av, så er det balansen. Det er ikke lett. Jeg kan heller ikke gjøre alt samtidig eller for mye av noe. Så nå skal jeg finne ut av hvor mye jeg har å gi meg selv. Hvor mye kan og bør jeg jobbe? Trene? Være med på spilling? Være med venner? Holde på i og med hus? For jeg vet hvor mye jeg kan være med mine barn og mann, men her må jeg begrense meg for å ikke sluke dem helt .

Så idag skal jeg øve på å leve.

Lag deg en god dag.

Øver på å leve.

Valget er tatt.

Hei alle sammen, som jeg har savnet å skrive, dele og ikke minst dere. Unnskyld at jeg forsvant litt.

Jeg ga meg å skrive etter råd, tips eller anbefaling fra min tidligere psykolog. Med mine vansker ble det en beskjed om at det var det jeg skulle gjøre og da gjorde jeg det. For noen runder jeg har gått før jeg nå har detti ned på at jeg vil tilbake. Bloggen er en del av Linda og jeg liker den delen av meg. Min nåværende psykolog har ikke kommet med noen anbefalinger eller  noe. Tror egentlig hun har skjønt hva jeg kom til å lande på, men vi har ikke blitt enige om noe. Dette er min avgjørelse. Den er stor. Jeg har tatt den selv.

Det viktigste for meg med bloggen er at den hjelper meg. Når jeg startet og sånn litt etterhvert ble det nok viktigere for meg at den hjalp andre og det tok nok fokuset mitt fullstendig. Så kanskje denne pausen ikke var så dum. Nå fremover skal jeg dele av mitt liv og jeg kommer til å dele av det livet som har vært.

Får komme med en liten oppdatering siden sist. Har altså fått en ny psykolog og det funker helt supert. Vi startet med 1 gang i uka, så annenhver og nå hver 3uke. Dette har vært nok, men hadde en periode før forrige time som var beinhard og ferien har også tidvis vært utrolig tøff. Skal allikevel fortsette med hver 3, for jeg har endelig funnet frem verktøykassa mi og startet med å ta i bruk alle hjelpemidlene jeg trenger for å være så frisk som mulig. Etter så mange år med behandling tror jeg den ble litt for full. Det jeg da gjorde var å slutte med alt. Trening, blogg, håndarbeid, låste meg inne i mitt eget sinn. Tok litt for lang tid før jeg skjønte depresjonen igjen tok bo i meg og da kreves det mye å komme ut. Jeg har klart det nå, men det er mange triggere der ute fortsatt.

Det jeg er mest stolt av i denne perioden er at jeg har stått i jobb. Faktisk jobbet ca 30-40% i hele år, de siste ukene før ferie var jeg nok oppe i det dobbelte. Det var for mye, men det gikk en periode og jeg var ikke borte fra jobb. Hatt en sykedag, utenom coronarunden i januar. Det er lov å være stolt da. Huet og kroppen har så godt av det å ha noe å gå til og nå er jeg altså i tre jobber det er rimelig fett.

En liten periode må jeg ærlig innrømme at jeg var i tvil om det å jobbe var riktig, for jeg følte ikke jeg hadde noe igjen å gi fysisk i heimen. Denne perioden er over og jeg gir det jeg har å gi og det er nok. Min gjeng er den beste og sammen fikser vi alt. de har gitt tydelig uttrykk for at det at jeg jobber er viktig for dem og ikke minst at de ser hvordan jeg trives. Det å kjenne mestring på jobb og i heimen har gjort mye for meg. Jeg må vel innrømme at jeg har lært meg til å si nei også for jeg klarer ikke stille opp på alt det jeg stilte opp på før, men det er faktisk helt greit.

Dette ble nok et litt rotete innlegg, men det får så være. Jeg trenger litt tid til å komme tilbake. Aner ikke hvor ofte jeg kommer til å skrive, men det finner jeg ut av. Jeg skal gjøre det som er best for meg selv.

Nå er det bok, kaffe og veranda.

Lag deg en god dag.

Sola i deg sjøl

Ps: mine ansikt under skriving av innlegget 🙂

Brente minner..

Takker for alle tilbakemeldinger og delinger. Dere er gode.

Idag har vært en skikkelig delt dag. Vi har et rom i huset vi kaller for bula og da skjønner dere vel hvordan det har sett ut der. Fullstendig kaos. Nå er alt gått igjennom og masse er kastet. Men noe av det som måtte gås igjennom var tungt. Bilder… Hva gjør man med de liksom… Joda, det skal jeg fortelle dere. Noen kastet jeg, noen inn i album og noen ble brent. Brent, lurer du på? Jupp, det har du rett i var rart, men skikkelig godt og ikke minst viktig. Det poppet plutselig opp bilder av denne “familievennen” som absolutt ikke var en venn av meg. De bildene jeg fant var fra jula for mange mange år siden. Alle følelsene kom opp igjen. Det var altså så fælt å sitte ved bordet med han. Feire jul med en som har voldtatt deg gang på gang. Sykt å tenke på nå. Hadde jeg bare sagt ifra til noen. Tenk at jeg ikke gjorde det!! Jeg vet at det å føle seg lite verdt er ødeleggende. For min del var det ikke bare de som misbrukte meg som ødela meg, men  så mange som ikke så meg. Så mange som må ha sett endringen i meg. Så mange som ikke så den stille jenta som var så redd. Jeg skulle ønsker jeg hadde en meg i livet mitt når jeg var mindre. Min mann synger så fint “Du gir til andre det du aldri fikk.”

Jeg skal stole på folk igjen.

Andre tanker som og da kommer opp er “Tenk om han har gjort dette mot andre?”. Det er ikke noe god tanke, men jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre. Han truet med så utrolig mange ting. Han hadde full kontroll over meg. Han fikk meg til å ikke stole på noen. Dette sliter jeg fortsatt med. Tenke seg til at de føle menneskene man møter har makt over en selv etter at de er borte. Her har jeg en jobb å gjøre.

De som fortjener energien min er de som burde få den. Så de bildene jeg har igjen er nydelige mennesker. Masse bilder av barna og de i familien som jeg har gode minner med. Så jeg fant ut at rett ut å ake. Mann og to barn med aking kan ikke bli feil og det ble det ikke heller. avsluttet med kakao med krem og marshmallows. Nam sier jeg bare.

Ble et kort innlegg, for er litt sliten rett og slett. Slike delte dager er litt vanskelige. JEg skal feire 18årsdagen til min vakre og meg videre med taco og muligens litt eplekake og is.

 

Fra 6 til 4 er ikke bare bare……

Dere er supre. Takk for at akkurat du er du.

Igår  var en rar dag for meg. Storegutt kom hjem for å gjøre en cateringjobb på min jobb. Jeg hentet han 0106 og han reiste idag 0836. Kul fyr det der og så mye skryt for igår. Det er nydelig å høre. Men altså, vi holdt på masse igår med mat og så kom alle de andre hjem og da ble alt vanskelig for meg. Smakte rimelig på disse vonde følelsene om at vi ikke er alle. Jeg fungerer så mye bedre med alle rundt meg. Så deilig å sitte alle sammen på stua littegrann igår. Kanskje ikke rart at jula er så viktig for meg? Det jeg uansett synes var så rart igår var at jeg skikkelig sleit med å nyte det å ha alle hjemme og believe you me, jeg prøvde. Desto mer jeg kjempet imot de vonde tankene og følelsene, desto verre ble de. Til slutt kom tankene om at om litt over en måned er det kun 2 barn igjen hjemme. Og nei, jeg mener ikke at de er kun, men det er rart å gå fra 6 til 4 i en husstand. Fotballgutten skal jo i militæret i januar, langt nord og jeg vet ikke når jeg får se han igjen. Dette blir bare fælt for meg, for ungene har det topp og gleder seg til livet videre og mannen takler dette veldig fint. Og der slo tanken meg, om 1,5 år er Frøken Fryd på ungdomsskolen og Moroklumpen på videregående. Det er helt vilt. Jeg skjelver mens jeg skriver nå og tårene renner. Nei, må skrive om noe annet.

Planene om å begrense meg går litt i dass, men det kjenner jeg er litt greit allikevel. Det som går i dass er at det blir litt masse jeg driver med iløpet av dagen. Jeg må bare innse at jeg er i en øvingspeiode. Jeg skal bli bedre på å begrense meg, men det skjer ikke i en håndvending. De periodene jeg er klar over at øving er det jeg driver med er alt litt lettere. Så må øve på å takle at barna forsvinner ut en etter en. Må øve på å ikke gjøre alt på en dag. Må øve på å leve godt.

Så idag har jeg tatt oppvask, handlet til dyra, ryddet på bula (roterommet), trent i 1 time og vært på lunsjdate. Skal snart starte med middag og skal på kurs i kveld. Det kan faktisk da hende at jeg klarer å begrense meg litt idag. Slettes ikke verst. Heller ikke ille med 4dager med trening denne uka. Litt imponert sjøl, jeg. Kjente ikke Sola i meg sjøl da jeg startet å skrive til dere, men nå kjenner jeg den kommer. Takk fine folk.

Lag deg en god dag.

Idag har jeg jobbet for å lage meg en god dag. tror jeg klarer det store deler av dagen.