Tenke seg til at dere har fått meg inn på topplista på blogg.no. Det er for meg fantastisk.
Idag er det fortsatt kaos i hodet og kroppen. Spesielt kroppen. Gikk meg en tur etter at jeg hadde kjørt Frøken Fryd for å se om det hjalp… Desverre kjente jeg bare på en utrygghet og det blir jeg egentlig litt, veldig frustrert over. Vet at imorra eller dagen etter er nok dette bedre, men det sitter i.
Idag har jeg vært igjennom nesten alle traumer fra livet. Det er helt sprøtt. Har en ide om at når jeg prater om traumene er det som et puslespill. Hver gang det fortelles legges en bit og når du har fortalt det nok ganger er puslespillet lagt ferdig og dermed blitt kun et bilde. I det ferdige resultatet ligger det ingen følelser.
Har et eksempel som er vondt å skrive om, men det må jeg. Om jeg ikke gjorde ting rett ble mamma sint. Jeg ble da i verste fall dratt etter håret og låst ute av leiligheten vi bodde i. Den følelsen av nedverdigelse slipper nok aldri taket. Men det som har sluppet taket er følelsene når jeg så for meg døra. Jeg husker akkurat hvordan den så ut. Brun tredør med messinghåndtak som pappa pusset hver torsdag Husker hvordan det var slitt øverst til høyre. Tidligere har bare tanken på døra kjørt meg ut i en spiral av reise gjennom traumene. Nå kan jeg fortelle hva som skjedde uten at jeg går i kjelleren. Det er rart å si, men det er godt. Disse traumene mister taket på meg og jeg får litt og litt kontroll tilbake. Kan hende det bare er imaginært, men jeg har trua på det.
Mamma hadde mye godt i seg. Ikke minst var hun en fantastisk bestemor. Dette var faktisk vanskelig for meg. Det å se mine barn få det jeg hadde savnet og ikke fått. Det tok tid å akseptere dette, men klarte det til slutt. Men jeg unner virkelig barna mine at de fikk det beste av henne og det er der våre felles minner er. Den tanken er god.
Beklager, men tårene renner her for desto mer jeg skriver desto mer kommer sorgen over tapet av foreldre og det som kunne vært. Jeg skal bare roe meg litt før ene hjertet mitt skal hentes. Prøve å skrive mer senere idag, ble bare mye nå.
Mannen hadde spilling i helgen og for en helg. Fantastiske folk. Helgen endte med tatovering. Bursdagsgave fra mannen. Armen min har nå fem såpebobler og en stjerne. De fem er mannen og barna og stjerna er for alle de vi har mistet. Jeg har hatt lyst på så lenge, men ikke turt pga at jeg har så angst for smerte. Men det gikk faktisk helt fint. Skal få inn litt hvitt i september. Jeg elsker den allerede. Tatovøren var også helt fantastisk. Kjemien stemte med en gang. Morsomt å møte nye folk som ser hele deg. Takk vakre kvinne.
Tenkte å slå et slag for at min kropp er min kropp igjen. Hadde en kjip opplevelse i helgen da en tok på meg på en måte som ikke er greit. En annen slo meg på rompa. Dette var sikkert ikke ment å gjøre meg utrygg, men jeg blir det. Dere skal aldri ta på et annet menneske som ikke er med på leken. Mine tidligere erfaringer har gjort at det skal ikke mye til før jeg går ut i anfall og det gjorde jeg nå. Fryktelig ubehagelig. Det som skjer når jeg får disse anfallene er at det starter et ekstremt tankekjør og opplevelser jeg skulle vært foruten kommer opp som bilder i hodet. Det eskalerte heldigvis ikke mer enn dette. Noen ganger ligger jeg i fosterstilling og blir rett og slett voldtatt eller misbrukt på ny. Kjenner fysisk alt som skjedde for mange år siden. Kjenner fysisk at jeg blir holdt fast, holdt nede, slengt i veggen, kvelertak… Det er nok ikke lett å sette seg inn i dette for dere som ikke har opplevd det. Det er vondt at ubetenksomhet fører til at jeg ikke har det bra.
Det jeg lurer på er hva får folk til å gjøre slike ubetenksomme ting. Fylla har skylda er det sikkert noen som mener. Jeg mener at det er ingen unnskyldninger. La kroppen min være. Respekter andre menneskers intimsone. Det er faktisk aldri greit å slå noen på rompa eller ta noen i mellom beina og på pupper uten at de vil det selv. Jeg ba ikke om det og jeg vil ikke det. Egentlig skulle man ikke ha trengt å skrive dette, men det må ut. Sikkert greit for de rundt meg å vite hva jeg synes er greit og ikke, men også for alle andre. Det er lov å si nei. Jeg satt med dårlig samvittighet idag fordi jeg ikke ville ta imot en unnskyldning, men var rett og slett ikke klar for det. Det er helt vilt at jeg føler det, men det er nå slik jeg er. Jeg har altså dårlig samvittighet for jeg så tydelig at det var en mann som var skuffet over seg selv idag, men det hjelper ikke meg. Jeg sov dårlig i natt og hadde et vanvittig tankekjør. Det har fortsatt idag og jeg har en indre uro. Skjelver på hendene og er rett og slett litt ute av det. Så husk intimsonen er ulik for alle, nå veit dere min.
Det var også så mye fint i helgen. Ble bare en liten hump i veien. Igår var jeg på mitt beste da mitt lag vant en konkurranse. Det vil si jeg var vel på det verste. Min dårligste egenskap er at jeg er en elendig vinner. Jeg gnei det inn til taperlaget hele kvelden. Men guri så gøy det var. Var en del som ble litt overrasket over hvor langt jeg dro det og de vrei seg i latter. De dagene som er slike er gull. Jeg sitter igjen med gode minner fra helgen.
Det var mye fint som skjedde, men det beste var at jeg fant to nye folk jeg vil bli kjent med. To veldig ulike damer av utseende, men like varme sjeler. Det er ikke ofte jeg møter meg selv i døra, men her gjorde jeg det. I tillegg er den gjengen vi var med blitt en stor vennegjeng. Alle er snille med hverandre og passer på hverandre. Sånn som min herlige venninne, som jeg ikke har sett på et år, hun spratt opp med en gang hun så det var noe med meg. Hun gikk med meg helt til anfallet roet seg ned. Anfall nummer to kom en annen og bare holdt rundt meg. Det var akkurat det jeg trengte og da kunne kvelden fortsette. Takk begge to.
Min mann er min helt. Han beholdt roen og ga meg all oppmerksomhet og kjærlighet som jeg trengte. Jeg fikk alle klemmene jeg trengte. Takk for at du alltid passer på meg. Nå gleder jeg meg til sangen min er ferdig og kommer ut på nett. Da skal flere få høre verdens beste gave. Det er surrealistisk for meg fortsatt at du har laget det mesterverket til meg. Jeg elsker deg uendelig.
Nå skal jeg nyte roen i huset litt før det blir en tidlig kveld idag.
Kjære leser,
lag deg en god dag.
Skal fylles ut med litt hvitt også. Gleder meg til å ta av folien og vise dere den bedre.
Tenke seg til at jeg er blandt de topp 100 her. Det er litt kult synes jeg. Det er takket være dere. Topplista oppdaterer seg ikke, men har en egen side der jeg ser aktiviteten her inne. Takk.
Idag lurer jeg altså litt på om det er verdt det. Har så ekstreme smerter at jeg vet faktisk ikke. Liksom litt krise når det å skrive gjør vondt. Kan ikke grave meg ned, må holde tanken om mestring. Blir så frustrert over at jeg hele tiden må vurdere om det er verdt det.
Igår var jeg på trening som jeg skrev og etter treningen var jeg så mye bedre. Idag ser jeg at jeg ødela godt for meg selv med å være all-in på klatring og trening. Tror nok kroppen hadde vært bedre om jeg hadde klart å trene litt roligere igår. Om jeg bare hadde hørt på fysioterapeuten. Hun kan jobben sin, men jeg skal alltid gå fult inn for det jeg gjør ellers er det liksom ikke noe poeng å trene, i mitt hode.
For å ikke krabbe ned i kjelleren helt må jeg nå ta dere med inn i hodet mitt litt. Det er et sinnsykt tankekjør for nå jobbes det for å finne ut at det var verdt det. Dere har sikkert sett , og kanskje lager dere det selv, slike for- og imotlister. I huet mitt lages det hele tiden. De dagene jeg våkner og kjenner livet er grått lages det lister for å gå i butikken, bli hjemme, trene, vaske hus osv. De dagene kroppen ikke lystrer lages og lister. Som jeg skrev igår, jeg aksepterer at dette er kroppen min, men det er slitsomt på dager som idag.
Det er også noe i spørsmålet som river litt i meg. Jeg har fått utdelt denne kroppen ved fødselen, men smertene er ikke bare derfra. Det er folk som har gjort ting med meg som har ført til dette livet med smerte. Det at det er verdt det for de som har misbrukt og voldtatt…. Det er en tanke som har blitt sådd. Klarer ikke skjønne hvorfor noen gjør det.. Tanken om hvordan hadde det vært om jeg ikke hadde opplevd alt sammen. Det er for mye å tenke på på dager som dette. Det koker over.
Jeg må komme meg ut av denne evige spiralen om å hele tiden vurdere utfra verdi. Må komme tilbake til der å bare gjøre. Det er bare det at da kommer i hvert fall de fysiske smellene oftere. Idag verker alle steder i kroppen. Allikevel klarer jeg å innse, nesten, at ja det var verdt det. For om noen dager, forhåpentligvis imorra, er smertene tilbake til normalt nivå og jeg kommer til å tenke på da Frøken Fryd og jeg sto oppe i et tre og hun utfordret frykten sin. Jeg klarte å snakke ho gjennom det. Utrolig fascinerende at jeg som var livredd selv klarte det. I tillegg husker jeg en gutt som var tidenes motivator. Virkelig skrøt av hvor flink jeg var å snakke til barna og av min kjære frøken hvor tøff hun var. Hans heiarop vil jeg heller ikke glemme. Selv bussturen var superhyggelig. Jeg kommer til å huske den følelsen jeg hadde da jeg trodde jeg ikke klarte mer og klarte det. Den følelsen da jeg slapp meg ut i zipline etter å kjenne at hele kroppen ristet. Det at angsten ikke fikk lov til å slå ut. Stoltheten! Mestringen!
Konklusjonen min nå etter å ha skrevet ned kaostankene mine til dere er at ja det er verdt det. Jeg skal bare lære meg å roe litt ned etter slike strabasiøse opplevelser. Prøve å skjønne at det er trening i opplevelser også. Treningen er verdt det. Jeg har endret så mye at jeg nå klarer toppturer, trampoline- og klatrepark. Det er verdt det.
Idag skal min kjære og jeg reise bort da han har spillejobb. Jeg gleder meg. Mulig jeg ikke blogger i helgen, men det ser dere. Kjenner vi meg rett gjør jeg nok muligens det allikevel.
Fine, fine folk. Supert at dere deler. Tusen tusen takk. Litt lettere å dele direkte herfra.
Send meg gjerne kommentarer på bloggen og ting dere vil jeg skal skrive om eller lurer på. Denne bloggen lager vi sammen.
Idag ble jeg så inspirert av noen treningsvenner på Friskliv. Så idag er emnet aksept.
Skal gå litt tilbake og noe er kanskje litt repetisjon for noen. Jeg har en haug diagnoser psykisk og noen fysisk. Den fysiske jeg sliter mest med er Fibromyalgi. Om du vil lese litt om det https://www.felleskatalogen.no/medisin/sykdom/fibromyalgi Dette er en kjapp innføring. For meg er fibro alt dette. Sliter med vandrende smerter, mage og søvn. Hva det kom av vet jeg ikke, men har hatt dette siden barneskolen og tror det eskalerte etter en overfallsvoldtekt og så etter bilulykken. Fibromyalgien er også grunnen til at jeg ba om resept hos Frisklivssentralen.
Ifjor måtte jeg til legen og si at dette går ikke lenger. Da hadde jeg stått på et morfinpreparat og sovemedisin i 2 år uten ønsket effekt. Sluttet tvert og smertene økte, så en viss effekt hadde de, men…. Etter kort tid fikk jeg, selvom det var en viss pandemi igang, et kort opphold/kurs på Kysthospitalet. De rundt meg har sett at det er før og etter Kysthospitalet hos meg.
Dette oppholdet var over 3-4 dager og kun et kurs. Vi lærte om sentralsensitivisering, kaos i nervesystemet og aksept. Idag skal jeg skrive litt om det siste.
Ene kursholderen fortalte en historie der du inviterte en del mennesker til en fest. Du inviterer folk du liker. Så er du på butikken og handler inn. Det kommer en du ikke liker og synes er sykt slitsom og lurer på hva du handler inn til. Du forteller, men inviterer ikke. Så kommer selve dagen og gjett hvem som banker på. Du svarer ikke. Dette mennesket kjenner ikke si besøkstid og titter inn gjennom vinduer. Du overser. Så møtes blikket deres og du åpner døren. Du slipper inn mennesket, men det får ikke oppmerksomhet, men er egentlig ikke like irriterende. Du tenker du gjorde noe lurt. Ok, hvorfor denne historien?
Jo, da legen min sa jeg hadde fibro sa jeg klart ifra at det kunne hun drite i for det gadd jeg ikke ha. Jeg visste vel det var det, men ville ikke. Nektet lenge å prate om det, men vi startet veien mot å finne best mulig lindring. Google ble min verste venn. Som jeg brukte tid på å fjerne mest mulig av denne uinviterte irriterende gjesten. Så sluttet jeg på alt og fikk oppholdet. Aksepten kom snikende.
Jeg tenkte da de startet med akseptpjattet sitt at dette er bare svada. Rett etter kurset første dagen hadde jeg så vondt og la meg i senga. Det var vanvittig fint utenfor vinduet. Så begynte tankene å surre. Hva er det beste nå? Invitere fibroen eller naturen inn? Jeg valgte det siste og gikk tur i flere timer. Dette var starten på min vei mot der jeg er idag. Jeg har ikke sjeldnere smerter. Det er kroniske smerter og plager, men det er greit. Jeg lever jo.
Plutselig endret tankegangen min seg. Det å ligge på sofaen førte til at smertene ble ikke bedre eller verre. Trening førte til litt verre smerter i starten, men en vanvittig mestringsfølelse, så det var verdt det. Jeg var i god sig frem til mamma døde. Da datt jeg rett tilbake. Så slo det meg brått og plutselig. Mamma dør faktisk av overvekt og med masse plager og smerter. Det skal ikke jeg. I januar i år startet jeg på ny. Litt hver dag om det så er å gå i butikken. Aldri en hel dag på sofaen pga smerter, men kan ligge pga migrene. Nå er det slik at jeg er ikke venn med fibroen, men den får lite oppmerksomhet. Den er bare der. Den kommer til å bli der. Hadde jeg ikke akseptert hadde jeg ikke vært på Skorve, Bindingsnuten, Gaustatoppen, trampolinepark, isbadet, klatrpark, trent over 3000 minutter i mai osv. Jeg opplever nå å våkne som idag med ekstreme smerter fordi jeg overhørte igår. Så er det trening da og denne avlyser ikke. Så er det etter trening da og jeg er idag faktisk bedre enn før. Dette skjer ikke alltid. Vet ikke hvordan det er imorra, men fordi jeg ikke hørte på gjesten (som aldri reiser) trente jeg. Minner skapt. Fikk en fantastisk samtale etter trening på kjøpet.
Oki, jeg vant ikke i lotto når jeg fikk denne kroppen, men det er greit. Jeg har vinni i lotto med gjengen min. Jeg har vinni i lotto med så mangt. Idag er det fokus på det jeg vant, må jobbe hardt for å holde fokuset, men det er et arbeid å være kroniker. Det er faktisk bare sånn det er. Det er ikke min feil. Det er ikke noen jeg har gjort. Det er mye jeg kan gjøre for å ha det best mulig med denne gjesten og mye jeg ikke skal gjøre. Kommer masse tilbake til dette, for idag er en god dag.
Idag er det i hvert fall å nyte gjengen. Imorra er det gode venner.
Joda, idag har jeg utfordret meg selv veldig. Latterlig stolt av meg selv og ikke minst frøken Fryd.
Sommerskolen her i kommunen har altså da fått en haug av unger og voksne ut i på klatring. Først var det ikke plass, men siden jeg kunne være med ble det da plass til oss allikevel. Hver voksne hadde 4 barn. Så vi har klatret og ziplinet i 3 timer. Jeg er så sliten.
Begge vi er da redde for høyder, men ho ville jo dette da. Vi var begge på nippet til å gi oss ved første zipline. Jeg havnet på en annen gruppe og de zippet avgårde så jeg måtte bare komme igang og da var det gjort. Det var så gøy, men før jeg slapp så skummelt. Neste runde tok bare vi to sammen og da var ho igang. For en mestringsfølelse.
Problemet mitt her etter er at jeg er ikke sterk i armene i det hele tatt og jeg er i tillegg kort og tung. Det var noen steder hvor jeg bare ville gi opp for jeg klarte det ikke. Selvtilliten var helt på bånn. Jeg følte meg som en geleklump og så kom følelsen av at jeg har herpa kroppen min. Jeg merket panikkanfallet nærme seg og det kom. Men da var det bare Frøken Fryd og meg og for første gang kom jeg meg ut av det ved at jeg fokuserte på hvor jeg var. Jeg var i klatrepark med min kjære datter og en haug andre barn og min frykt og dårlige selvtillit skal ikke smitte over på dem. Det klarte jeg. Ho ville hjelpe meg i siste hinder, men mor skulle klare selv og jeg klarte det.
Tenk hvor mange ganger jeg har valgt å ikke være med fordi jeg ikke klarer. Fordi jeg vet at gevinsten imorra er en ødelagt kropp. Mitt fokus har vært på denne ødelagte kroppen. Den er mulig ødelagt imorra, men jeg har ziplina og klatra og klart det. Fokuset imorra håper jeg kun blir på denne mestringen. Idag er et nytt minne skapt.
Mens jeg sitter her renner tårene. Jeg er så utrolig stolt. Den følelsen er så fjern for meg. Ja, jeg er stolt av min vakre datter, men jeg er oppriktig stolt av meg selv. Jeg har vondt i alle muskler og ledd, er rimelig forslått på armene, men jeg klarte det. Ofte er det jo slik at kropp og sinn ikke spiller på lag og om de er enige er de gjerne enige at livet er tøft. Nå kjenner jeg en følelse av “Bring it on”. Jeg føler meg som Superwoman.
Det er den samme følelsen jeg får når folk kommer og sier at de må bare si at jeg er tøff med denne bloggen og at det hjelper så mange. Det gjør at jeg kjenner at uansett hvor tøft det er, så er det verdt det. Vet at jeg har det tidvis bedre med meg selv og andre dager er det å skrive grusomt. Jeg tror allikevel at i lengden vinner vi alle litt på det.
Mine traumer er mange og det å være livredd har jeg vært mange ganger. Jeg blir så redd at angsten tar overhånd. Jeg får dødsangst. Idag vant jeg over alt. Jeg kjente igjen tegnene og klarte å overhøre de og kjøre på. Jeg vant over mye idag.
Jeg lagde meg en god start på dagen og den skal fortsette med fotballkamp. Må jo bli bra.
Så har dere gjort til at jeg plutselig er på blogg.no. Det er helt rart at jeg har klart å være så høyt opp på miniblogg at jeg nå beveger meg over på blogg. Takk alle og enhver. Nå trenger jeg vel så mye hjelp med delinger.
Idag ble dagen rett og slett god. Det startet med sommerskole og så sendte jeg avgårde de to andre. Så var det rett hjem og å øve på å slappe av. Jeg er ikke så god på det, men må øve. Håper dere nye som er kommet inn leser dere litt opp på det jeg har skrevet tidligere.
Etter å ha hentet Frøken Fryd og noen kompiser ble jeg invitert på en tekopp. Den koppen varte noen timer. Veldig god te, men samtalen var fantastisk. Takk, vakre menneske.
Noe som har gått opp for meg etter å ha vært mer sosial enn vanlig, er at det handler ikke om andre. Det er kun meg og mitt hode. Denne sommeren har jeg jobbet med å ikke tro jeg er utestengt. Jobbet hardt med å være med i gjengen. Jobbet med å “blande” meg inn i samtalen. Dette er så vanskelig. Så enten tar jeg all plass eller ingen plass. Kanskje jeg må øve litt her også. Jeg trenger ikke alt eller ingenting, men jeg trenger jo noe, veit bare ikke hva. Jeg er redd for å synes for mye, jeg er redd for å bli usynlig. Uansett hva jeg gjør er jeg redd for at det blir feil.
Idag har jeg tatt noen ubevisste og bevisste valg når det gjelder dette. Da jeg leverte Frøken Fryd gikk jeg bort til noen og “blandet” meg inn i samtalen, men jeg følte ikke jeg blandet meg inn. Ble tatt godt imot og følte meg bare med i samtalen. Endte faktisk opp med en ekstra samtale med en mamma. Så var det når jeg leverte, da stoppet jeg bilen og leverte barn på døra. Ellers er det faktisk bare å vinke nåe barna er trygt hjemme. Dette endte med den lange tekoppen og frøkna ble på besøk. Mannen og jeg endte med alenemiddag. Det skjer jo aldri.
Poenget med innlegget er det at jeg har dømt meg selv nedenom og hjem. Jeg har trodd at jeg er den folk trekker seg unna. De gjør ikke det. Jeg går ikke bort. Jeg blir sittende eller stående alene og kommer så hjem og kryper ned i kjelleren en tur. Jeg har oppriktig trodd at jeg ikke er verdt andres tid. Har ikke noe å bidra med. Dette kommer jeg masse tilbake til.
Akkurat nå er jeg godt høyt oppe etter en super dag. Veit også at en annen dag er jeg ikke der. Dere får lese meg alle dager. Det er vanskelig for meg å åpne meg helt for dere, men jeg er på vei.
Idag var dagen super og nå sitter jeg og analyserer. Det er kjipern. Jeg skal jobbe for å kun bevare det gode fra idag og kjempe mot tankene som kommer nå.
Målet mitt er en dag å tjene på dette. Det å skrive gir meg så masse, tenk om jeg kan tjene litt på det. Håper derfor dere vil dele når dere synes det er greit. Setter uansett pris på alt. Litt satt ut nå, så kommer tilbake imorra. Må bli litt kjent for her var det mye mer å sette seg inn i. Men dere kan kommentere direkte. Det gleder jeg meg til.
Idag skal ene sønnen på telttur med kompiser. Jeg digger at de har så gode venner som finner på ting sammen. Frøken Fryd skal på sommerskole og andre sønnen skal med venner hele dagen. Betyr at frøken får spise middag alene med far og mor det er ikke ofte.
Jeg kjenner jeg leter etter gode minner med mamma og pappa. De kommer og så kommer de kjipe minnene med en gang. Hvorfor må det være slik? Jeg merker at mange av de minnene jeg fokuserer på å skape er de jeg mangler.
Nå sitter jeg i sofaen og frøken sitter og ser videoer. Det er helt avslappet stemning. Ene skal på butikken og handle til telttur. Om jeg spurte om penger endte det i krangel. I verste fall ble jeg dratt etter håret og låst ute av leiligheten. Tror dette er noe av grunnen til at jeg aldri følte meg trygg hjemme et eneste sted, før jeg flyttet hit jeg bor idag.
Det å kjenne trygghet hjemme er viktig at barna her også kjenner på. Min mann og jeg krangler ikke. Mange lurer på hvorfor ikke. Vi lurer på hvorfor vi skal det. Det er ikke det at vi ikke sier ifra om ting, men vi krangler ikke. Er ikke stygge med hverandre, sier ikke sårende ting til hverandre. Viser hverandre kjærlighet hver dag. Sier at vi elsker hverandre til hverandre og barna hver dag. Alltid nattaklem. Jeg tror det er viktig.
Jeg kan ikke huske at noen var glade i meg og sa de var stolte av meg. De var det sikkert. Tror det gjør noe med et barn å aldri høre det. Tror også det er derfor jeg har et så stort behov for å se alle. Setter selvfølgelig krav og er streng, veldig streng, men det er for å vise trygghet. Selvom jeg er streng og tydelig vet mine egne og alle andres barn at jeg alltid er der. Det er alltid rosende ord og klemmer til overs hos meg. Sikkert litt i overkant, men det liker jeg.
Haha, der plutselig dukket et minne opp. Vi var på sirkus og pappa ble dratt frem. Tryllekunsteren lurte fra han klokka og vi skjønte ikke noe. Det er gode minner og jeg skal finne dem. Sniker seg inn vonde minner nå, men jeg skal verse dem akkurat nå og jobbe med å finne frem flere fra sirkuset heller, men da kan jeg ikke skrive med dere mer nå. Vi skrives senere.
Dere er rett og slett verdens beste lesere. Takk for alle heiarop og delinger. Uten dere hadde ikke starten på bloggen blitt som dette.
Da er hverdagen altså nesten igang. Hvordan vi klarte oss uten at jeg hadde lappen aner jeg ikke. Idag har jeg vært sjåfør for meg selv og tre barn på ulike ting. Som jeg elsker det. Det er nydelig å føle at noen trenger meg. Det er slitsomt til tider, ja, men alternativet er verre.
Kjenner at jeg har latt styrketreningen hvile i sommer og tror nok HuMor er god og støl imorra. Men jeg liker det litt også. Det er nemlig litt tilfredsstillende å kjenne på andre enn kroniske smerter. Dessuten vet jeg at det er ikke lenge før jeg er klar for å guffe på med litt trening igjen. Kroppen trengte pause og fikk det. Tok jammen hensyn til meg selv. Det er pluss i boka.
Noe jeg finner vanskelig i hverdagen er uforutsettte eller ikke planlagte ting. For eksempel en ekstra trening eller kjøring eller møte. Legger gjerne en plan for uka og skriver opp alt. Da er det vanskelig når andre ting kommer inn, for jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det. Istedet for da å spørre om hjelp løper jeg rundt som en hodeløs kylling og prøver å finne tid til alt. Om jeg ikke har tid, eller altså at noe skjer samtidig, får jeg nesten alltid en eller annen reaksjon. Ofte føler jeg at jeg svikter den som jeg da ikke kan være med. Til mine har jeg alltid sagt at det de sier ja til først er det de skal gjøre. For meg burde det være en huskeregel, men går i fella hver gang. Ja, jeg øver, men det er så mye å øve på.
Det å leve er ikke bare å kjøre i fult tempo, men også å slappe av. Leste et sted at å øve på å leve er å klare å klare å slappe av om det er litt rotete når det kommer besøk. Husker ikke hvor jeg leste det og det er ikke direkte gjengitt. For meg er dette så sant. I tillegg er det å øve på å leve rett og slett å takle humpene i veien. Det skjer uforutsette ting, men vi er to. Det er så mange som må ta alt alene. Jeg må ikke det. Om mannen min må gjøre noe, som jeg hadde planlagt å gjøre selv, er det garantert en mor med en svart samvittighet. Han gjør det alltid med glede, men jeg takler rett og slett ikke å ikke gjøre alt. Men jeg kan ikke gjøre alt for alle, selvom jeg vil.
Derfor er jeg nå i denne kjipe prosessen med å velge bort. Det er en prosess som kommer til å ta tid, for kan ikke velge feil. Jeg må i tillegg øve på å ta valg som fører til at jeg sier nei til andre for å si ja til meg selv. Hutte tu… Det er jammen ikke lett å slappe av. Men skal øve på det i kveld.
Idag starter hverdagen min litt igjen. Endelig. Jeg har tatt noen uker med ikke trening. Kroppen trengte det og det har vært så mye på tapetet. Idag skal Frøken Fryd på sommerskolen, så skal jeg på frisklivvstrening og så er det jammen fotballtrening for G16. Det blir supert å se treningspartnerne mine og gutta på laget igjen.
Ferien har vært super rett og slett, men tror barna faktisk er klare for å ha vennene inn i hverdagen igjen. De er super heldige som har gode venner nå på barne- og ungdomsskolen. De to største har også sine gode og nære venner. Min mann og jeg har en del felles venner og noen egne.
Dette med venner er ingen selvfølge. Jeg hadde noen venner i oppveksten, absolutt. Men aldri den ene som alltid stilte opp for meg. Husker mye lek, men også mye ensomhet. På barneskolen ble jeg mobbet. Mye skjult og noe var ikke det. Noe på tur til og fra skolen og noe i friminuttene. Gikk mye på utseende og størrelse. Jeg begynte alltid å gråte og da var det alltid “Skal du løpe hjem og få mammaen din til å sette seg på meg nå?” eller “Nå må jeg vel passe meg for du er like feit som mammaen din!” Dette har selvfølgelig satt spor.
Så kom ungdomsskolen og videregående. Det samme skjedde begge steder. Jeg ble utsatt for rykter og på videregående var det i tillegg mobbing om vekt. Det er egentlig helt vilt at heller ikke dette ble tatt tak i. Det var åpenlyst. Jeg har prøvd å tilgi mobberne og ryktesprederne. Klarer det til en viss grad og vet de sikkert har forandret seg. Det som er vanskelig er at de sliter muligens ikke med det de har gjort. Vet at noen hadde glemt det. Litt urettferdig, egentlig. Jeg har fått noen unnskyldninger. For har sagt ifra til noen jeg har møtt på min vei. Veit også at noen hadde det beintøft selv og er oppriktig lei seg for at det gikk utover meg. Dere vet hvem dere er og jeg har tilgitt dere. Takk for at dere har bedt om unnskyldning. Det har ført til at jeg vet det ikke var noe med meg. Takk.
Her hjemme har vi prøvd å lære barna at skal du si noe skal det være hyggelig. Det er ikke lov å gjøre narr av familie, utseende, religion, etnisitet, legning, utfordringer osv. Føler vi har klart dette bra. Vi er også veldig opptatt av at vi ikke blir krenket av alt, for det er en balansegang.
Jeg skulle ønske at dette ikke var noen mobbetemaer. Tenk om man en dag kunne slippe å komme ut av skapet. Slippe å være nervøs for å tro noe annet enn foreldre. Ikke være flau over diagnoser. Slippe blikk og kommentarer om man blir sammen med en med en annen etnisitet. Tenk om vi bare kunne elske hverandres ulikheter og heller ville lære av hverandre. Det å være nysgjerrige på andre er bare bra.
Jeg vil at det å elske skal være en menneskerett og drømmer at det blir en mulighet.
Må bare takke for tilbakemeldinger, sympati og at jeg har blitt pakka inn i bomull idag. Det var akkurat det jeg trengte, mens jeg bekjempet migrenen og tror den er borte nå.
I tillegg er det veldig hyggelig å få masse tilbake om at det ikke er syting, men at jeg har en stemme som må høres. Tenk om alle som hadde en stille stemme kunne prate. Kanskje rope. Tenker vi sammen gir alle de stille en stemme. Den stemmen de trenger å bruke. Noen må hviske, noen snakke og noen rope. Jeg må skrive.
Det jeg skriver om prater jeg nemlig sjelden om. Det er mitt indre dere får servert. Kun min kjære får høre alt, etterhvert. Det har tatt tid, men jeg klarer litt og litt.
Det er bare synd at ikke alle i min situasjon klarer å åpne seg. Jeg veit at det spiser deg opp innvendig. Tror nok det er derfor jeg er der jeg er. Så la oss tillate de som har en stemme få den ut på en eller annen måte. Klarer vi det uten å dømme tror jeg mange får det litt lettere her i livet. Jeg veit at jeg har fått det.
Takk, for at dere gir meg en stemme. Til dere som ikke klarer å bruke stemmen, bare prøv, litt og litt.
